Smerter og muligens nakkeprolaps

 Chantie har hatt nok av utfordringer i livet, og det kommer stadig nye...Hun blir 9 år i mai, og det ser ut som at hun ikke får noe mindre problemer med årene - dessverre. Chantie er en blandingshund og har fått litt av hver rase, tror jeg. Så hun har både trekk-, vakt-, gjete- og apportinstinkt i tillegg til stort pågangsmot og enorm arbeidskapasitet. Og denne blandingen har gitt sine mentale utfordringer, som igjen har gitt mye slitsom atferd. Hun er utrolig morsom å trene med og lære opp, men hun lærer jo like mye på egenhånd, kopler en del feil (feilkjeder) og har en eksplosiv atferd om det skjer noe. Hun er nesten alltid våken og årvåken, og gjør gjerne utfall i hytt og pine. Hun trenger jo lite hvile ettersom hun virkelig er en arbeidshund, så utfordringene dukker jo opp når hun har for lite "jobb å gjøre". 

Onsdag kveld skulle Chantie hoppe opp i sofaen, og da skrek hun til - og brått fikk hun veldig dempende og endret atferd og vi forsto at her er det blitt noe alvorlig galt. Dagen før gikk vi lang tur og hun var helt normal, men jeg hadde tenkt litt et par dager på at jeg syntes hun var litt "varmere" enn normalt i nakken mellom skulderbladene. Men selvom jeg sjekket flere ganger, så kunne jeg ikke være helt sikker. Da hun så skrek til og ble veldig rar etterpå, så var det lett å legge sammen to og to. Chantie fikk tydelig veldig vondt selv, beveget seg tregt, ville ikke spise fra matskåla på gulvet (den ble raskt flyttet opp på en krakk!) og hun viste mange dempende signaler når jeg tok forsiktig på henne. Så torsdag morgen bar det rett til dyrlegen. Og jeg hadde med meg en lang liste med det jeg har observert i tida før og etter skriket:

• varmere på et punkt mellom skulderbladene
• økt apetitt (hun har mast mer om mat de siste ukene)
• slikker seg på framlabbene og på gulvet rundt (tydelig tegn på smerter)
• gjesper mye (stress-signal)
• har vært litt mer "klengete" på meg
• går litt ustøtt onsdag kveld (svimmel)
• svelget veldig mye onsdag kveld (kvalm)
• redd for å bli tatt i hode/nakke-området
• la seg ned når hun skulle spise (vondt å bøye hodet ned)
• Står mer stille ute i hagen, istedenfor å snuse rundt som normalt
• Tasja holdt mer avstand og var ikke så masete på Chantie som hun pleier

Veterinæren gjorde sine undersøkelser, i tillegg til utspørring av meg. Og selvom Chantie elsker å komme til veterinæren (får godis og lov til å slikke dem masse i ansiktet) og derfor blir full av adrenalin og glede - så var de små, små signalene hun sendte ut under undersøkelsen nok til at veterinæren er ganske sikker på at dette er snakk om en nakkeprolaps. Heldigvis har Chantie ikke hatt på seg et halsbånd på 7 år, tror jeg. Så jeg slipper å tenke på at dette er noe jeg har bidratt til å framprovosere. Og det er ikke så lett å lete etter årsaken. Chantie har som sagt en eksplosiv atferd, og har derfor drevet litt rovdrift på både muskler og skjelett med mye utagering, hopping, generell herjing, spurt uten oppvarming osv. 

Vi ble sendt hjem fra veterinæren med sterke medisiner, befaling om mest mulig ro (ikke turer, kun ut å gjøre sitt nødvendigste), forsiktig massasje, bruk av varmeflaske og ellers god pleie og mye kjærlighet. Så håper vi at dette ordner seg på sikt. Chantie responderer fint på medisinene og sover mye, eller tusler  lykkeligere rundt nå når smertene er mye mindre. Heldigvis har jeg flere barnegrinder i huset, så det er enkelt å regulerer hvem som er hvor til enhver tid. Slik at Tasja og Chantie er adskilt når energinivået hos Tasja er høgt og må ut!

Og selvsagt får Chantie ligge i senga mi så mye hun vil.