Uavklarte hodesmerter i månedsvis

Jeg er bekymret. Bekymret for sønnen min på 20 år som nå har vært sjukemeldt i snart 2 måneder pga sterke, uavklarte hodesmerter - som kommer og går flere ganger hvert eneste døgn. Og han blir ikke prioritert for undersøkelser på sjukehuset nå i disse koronatider.

Han har så vondt at han ikke klarer å jobbe i barnehagen hvor han er lærling. Smertene er ikke konstante, men kommer og går. De varierer både i styrke og hyppighet, men hver eneste dag har han så vondt at han ikke klarer å fungere normalt. Han har skikkelig vondt 3-7 ganger daglig, og det varer i alt fra noen minutter til noen timer.

Han har vært hos legen jevnlig - for å fornye sjukemelding, samt har prøvd både migrenemedisin (Zomig Nasal) og betennelsedempende medisiner (indometacin), uten at noe har gitt noe bedring. Han har blitt henvist til MR, øyepoliklinikk og nevrologisk avdeling. MR kom han raskt på og resultatene der viste ikke noe unormalt. Han ble henvist til fysioterapeut, men de er jo stengt inntil videre. Så nå venter han på å komme til nevrologisk og til øyeavdelingen. Og det tar tid.  På nevrologisk er det estimert at han kan få time i uke 21 (18.-22.mai), mens på øyeavdelingen har han fått time 20.august. Han har ringt sjukehuset og sagt han kan komme på kort varsel og at han har vondt hver eneste dag, men fått til svar at det er et minimum med undersøkelser nå og at de nok ikke kommer til å ringe ham selvom noen avbestiller en tidligere time. Han har også spurt legen om han kan be sjukehuset om å prioritere han, men fått negativt svar på det. Imens må han bare være sjukemeldt og ha sterke, uavklarte smerter. Hvis "svaret" kan finnes etter undersøkelsen 20.august, så betyr det at han skal gå slik i 4 måneder til før han kan få riktig behandling eller hjelp. Dessverre for oss, så er også optikere stengt pga smittefare, så han kan heller ikke få sjekket synet/øynene mens han venter på timen i august.

Han har hatt veldig lite fravær på skole og jobb opp gjennom tidene, så å plutselig bli 100% sjukemeldt pga sterke smerter er ikke en god tilværelse for en aktiv 20-åring. Og særlig ikke når det blir stillstand i undersøkelsene. I 4 måneder til. Og sjukeperioden har allerede vart i nesten to måneder, uten noen form for forbedring i tilstanden hans.

Og det bekymrer selvsagt meg som mamma. For når man har så sterke smerter i hodet at man ikke klarer å være på en jobb man trives med, så er det noe skikkelig galt. Og jeg er jo bekymra for hvor mye tid han mister nå i ventetida dersom smertene krever en form for behandling eller operasjon.
Jeg aner ikke om han måtte ha ventet like lenge på undersøkelser om det ikke var for korona, men uansett er jeg overrasket over at en 20åring med sterke hodesmerter ikke blir mer prioritert. For jeg er jo redd for at tilstanden hans både kan forverres ettersom ukene går, og at smertene kan ha årsaker som burde blitt behandlet raskt.

Jeg frykter at dette kan bli lange og vonde sommermåneder.

Sydney, juli 2019

(Skrevet med tillatelse fra sønnen min)

Tallknekking i koronaens tid

Jeg lurer på ganske mye om dagen. Særlig på dette med hvordan alle tallene påvirker oss. Tellingen av antall smittende, innlagte og døde av korona. I Norge og i andre land. Det jeg syns er vanskelig er når vi bare presenteres for et dødstall, eller et smittetall – uten at det sammenlignes med noe annet. Og bare for å si det – jeg følger alle råd og tiltak som gis av Folkehelseinstituttet og av regjeringen. Og jeg tar korona både på alvor og forstår alvoret. Og har stor forståelse for at vi må gjøre en innsats alle for at ikke helsevesenet vårt skal bli overbelastet. Men – når vi kun teller koronatilfeller, så aner jeg jo ikke hvordan det er i forhold til andre sjukdommer. Eller hvor belastende dette er akkurat nå sett opp mot andre sjukdommer som rammer oss i et «normalår».

Jeg har derfor, for min egen del, gjort litt undersøkelser for å ha noe fornuftig å sammenligne dagens situasjon med. Og ja, jeg forstår også at dette vil bli mye verre – også i Norge. Så spørsmålet er hvor fælt er det akkurat nå?

For enkelhets skyld så tar jeg utgangspunkt i 1 år og i 1 måned. Koronaen har påvirket oss i Norge i ca 1 måned nå – derfor «later jeg som» at tallene for smittede, innlagte og døde pr nå er i løpet av 1 måned.

I Dødsårsaksregisteret fins dette:

Hvis jeg tar utgangspunkt i det siste året som er registrert her, og deler antallet på 12 måneder, så får vi et snitt på antall døde av ulike årsaker pr måned. Dette tallet har jeg selv ført inn i kolonnen til høyre.  

Så vidt jeg har forstått, så dør de som dør av korona i stor grad av luftveisproblemer. Dermed er det interessant å sammenligne med et normalår og hvor mange som normalt dør av «sykdommer i åndedrettsorganene». I 2018 døde 4482 menneske i Norge av dette. Det gir et snitt per måned på 374 dødsfall. Altså 12 personer hver eneste dag.

Jeg aner ikke hvor mange av disse som dør på et sjukehus eller på et sjukehjem, eller om de lå i respirator eller ikke. Men tallet har hold seg relativt stabilt, så jeg går ut fra at dette er et antall som man i helsevesenet er vant til å håndtere. Spørsmålet nå er selvsagt om de koronasmittede kommer i tillegg til alle disse, eller om mange av disse er «de samme». Det vet vi ikke.

Men det jeg vet, er at om VG, hadde daglig oppdatert oss på antall innlagte og døde av andre sjukdommer enn bare korona, så ville også det vært skremmende lesning…

Vi skriver i dag 28.mars, og pr nå skal det trolig være 1122 døde av sjukdommer i åndedrettsorganene, dersom korona ikke var kommet til Norge. 

I tillegg har trolig 2520 dødd av hjerte- og karsjukdommer hittil i år.

Da er jeg litt usikker på hvor redd hver enkelt av oss skal være pr i dag ut fra dødstallene som presenteres. Så må vi jo tenke på dette med smittsomhet. Hjerte- og karsjukdommer smitter ikke, så der må hver enkelt av oss gjøre en innsats for egen helse. Vi vet jo hva som er risikofaktorer for å dø av hjerte- og karsjukdommer.

Når det kommer til dødsfall knyttet til sjukdommer i åndedrettsorganene, så dør selvsagt ikke alle her heller av «smittsomme årsaker». Men for den som dør – så vet jeg ikke om det spiller noen stor rolle om den dør av noe den har blitt smittet av, eller noe vedkommende selv kunne, eller kanskje ikke kunne beskyttet seg mot?

Vi vet at det er mye vi gjør daglig som kan drepe. Mange spiser usunt, lever usunt, eller gjør risikofylte ting som å kjøre bil eller faller. I 2017 og 2018 døde det i snitt 2 personer hver dag i fallulykker. Hittil i år vil det derfor trolig ha dødd 220 mennesker pga fall. Visste du det?

Jeg vet at antall døde og sjuke av korona i Norge også vil øke kraftig i ukene framover. Men det er heller ikke helt sunt dersom man går rundt og har angst eller er redd for å dø. Jeg tror at det er bra med noen tiltak for å begrense smitten, men det er ikke sunt for oss å telle dødsfall daglig. Eller antall bekreftet smittede. For disse tallene påvirker oss veldig når de vises på denne måten. Og særlig fordi de er helt løsrevet fra enhver sammenheng! I det minste burde vi kunne få vite hvor mange som har dødd av andre årsaker hittil i år. For det har dødd 19 av korona i Norge, men 10 191 personer allerede har dødd av andre årsaker … Statistisk sett bør det være større sjanse for å dø av noe annet også i framtida!

Så vet vi selvsagt ikke hvor det bærer hen med denne pandemien i Norge. Det er det ingen som vet. Men jeg vil gjerne se litt til Italia som vi nå får daglige skrekkoppdateringer fra. Bare i går ble det registrert 969 dødsfall pga korona. Og hittil i år har 9134 dødd. Det er jo enorme tall. Sammenlignet med våre egne 19 døde.

Vi vet at Italia ligger før oss i løypa, og at tallene vil øke kraftig i Norge. Men så er det dette med tall og sammenligningsgrunnlaget igjen da. I Italia bor det 60,5 millioner innbyggere. I Norge er vi 5, 41 millioner mennesker.

Når det i løpet av 2020 (87 dager) har dødd 9134 mennesker i Italia, så tilsvarer det ca 0,015% av befolkningen. Hvis vi tenker oss samme dødeligheten i Norge så vil dette utgjøre 811 personer. I løpet av de tre første månedene med korona. Hvis det i Norge blir så ille som i Italia. Det er litt færre enn det som i et normalår dør i løpet av tre måneder av sykdommer i åndedrettsorganene. Og det månedlige antallet av døde av hjerte- og karsjukdommer.

Jeg forstår selvsagt at det er viktig å bremse epidemien for å sørge for at helsevesenet ikke blir overbelastet. Det er vel det det handler aller mest om. Og at helsevesenet muligens ikke var helt rigget eller forberedt på dette. Men det er jo en annen diskusjon. En diskusjon som handler om sjukehusstruktur, antall ansatte og hvilket tilbud som skal befinne seg hvor – i landet vårt. Og det tror jeg vil bli diskutert grundig når denne pandemien er ferdig med å herje med oss.

Det jeg også tenker mye på er konsekvensene av tiltakene som nå settes inn. Vi går all-in for å redde koronasmittede og et helsevesen på randen av sammenbrudd – og det går ut over næringsliv, privatøkonomi og vil gi store økonomiske og psykiske konsekvenser på sikt. Uansett hva slags redningspakker staten kommer med. For når mange mennesker blir arbeidsledige, mister inntektsgrunnlaget, må gå fra gård og grunn – så kommer det mange, mange andre problemer. Det blir personlige tragedier vi ikke aner omfanget av. Men som fort kan bli en del av statistikken. Jeg gjetter på at det i 2020 og en del år framover kan bli økning i statistikken for dødsfall forårsaket av psykiske lidelser, rusmidler, ulykker og selvmord. De kommer aldri med i statistikken over hvem koronaen tok livet av… For hva er et liv verdt? Er det å redde en koronasmittet viktigere enn å gi en alvorlig kreftsjuk tilgang til livsviktig medisin? Eller behandlingsopplegg for psykisk syke eller avrusing og behandling av rusmisbrukere? Det er mange grupper som opplever at deres liv ikke var verdt å redde.

Denne personlige analysen er selvsagt ingen ting verdt. Jeg kan lite om pandemier, norsk helsevesen eller sannsynlige scenarier. Men jeg ser folk rundt meg som er redde - og det ut fra tall som blir presentert. Daglig. I alle kanaler. Og det viktigste tallet mangler jo, nemlig tallet på hvor mange som trolig har eller har hatt korona uten at vi vet det. Et par studier nå viser jo at veldig mange, kanskje 70% av de smittede har ingen symptomer i det heletatt. Det kunne jo vært artig å visst hva slags estimat dette er i Norge.

Og det var i den sammenheng jeg fikk et behov, for min egen del, å se hva disse tallene egentlig representerer. Og derigjennom kanskje kunne vurdere hvor bekymrede og redde vi har grunnlag for å være – egentlig, akkurat nå. Kun framtida vil vise det endelige utfallet.

I mellomtida håper jeg at vi klarer å holde hodet kaldt og hendene rene.

God helg!

(PS kildene ligger i linker i teksten)

Tanker i coronaens tid

Venezia, påsken 2017

Har du fått med deg at vannet i kanalene i Venezia er blitt krystallklart? At luftforurensningen i Kina har minket betraktelig? At arrangement vi tidligere trodde var vesentlige, som Birken, fotball EM, Eurovision Song Contest, bare kan avlyses? At utdanning plutselig kan settes på vent? At sydenturer, USAturer og langhelg i Praha ikke er nødvendig?

Det er ganske surrealistisk hvor fort alt som før var å anse som nødvendig – plutselig er helt uvesentlig. Kanskje er dette en viktig vekker for oss alle? Kanskje kan vi etter virusutbruddet faktisk gjøre en ny evaluering av hvordan vi bør leve framover? Hva som egentlig er viktig for deg, meg og ikke minst kloden vår?

Corona har gitt oss noen perspektiver mange av oss hadde glemt. Familie og venner betyr mer enn jobben. Veldig få av de som tjener mest her i landet har en jobb som er viktig når det kommer til liv og død. Vi kan leve godt med mye mindre reiser – både i jobb og privat. Kanskje kan vi revurdere hvor sunt det er å ha en gjennomorganisert fritid som ofte skaper stress og mas? Det private forbruket kan begrenses mye, men det går ut over de som jobber i detaljvarehandelen. For at mange skal kunne få lønn og samfunnet vårt skal gå rundt, så må hjulene holdes i gang. Allikevel kan kjøpefesten vi har hatt de siste åra dempes betraktelig.

Jeg tenker også mye på de som allerede før corona hadde en vanskelig hverdag. De som ukentlig trengte en time hos en eller annen behandler, noen å snakke med, noen som kunne hjelpe dem å holde hodet over vann. Jeg tenker på enslige og familier med ekstremt lav inntekt, som kanskje overlevde fordi de var tilkallingsvikarer eller ekstrahjelper og som tok all den jobben de kunne få. I dag og i ukene framover er muligheten for inntekt lik null. Jeg tenker på alle som livnærer seg på egen virksomhet, som har et enmannsforetak eller en hobby som gir dem all inntekt. Som kanskje også forsørger familien? Nå er alt stoppet i ukesvis, og veldig mange vil ikke klare å få bedriften opp og gå igjen. Fordi det har kostet mye å bygge opp et godt renommé, en solid kundegruppe – men når omsetningen plutselig blir null – så stopper alt raskt av seg selv. Man har jo regninger å betale, og ikke alle kan ta hensyn til situasjonen ved å frafalle utgifter. Dette er jo en spiral av konsekvenser som stadig rammer flere og dypere…

Men det er også tid til å glede seg i disse tider! Jeg gleder meg over at mange viser omsorg og kjærlighet vi bare kunne ha drømt om før. Jeg har også fått tid til å kjenne etter hvem som betyr mye for meg. Jeg har fått reflektert over forbruket mitt og alle de unødvendige reisene jeg har vært på og hadde lyst å ta. Alle har fått kjenne litt på hvor små vi er i den store sammenhengen, og det kan være en nyttig øvelse. Vi ser hvordan mennesker mobiliserer og reagerer når det virkelig gjelder. Og jeg gleder meg over hvordan verden faktisk kan kaste seg rundt når vi må. Kanskje er dette redningen også for jorda vår? Naturen viser hvordan den raskt tilpasser seg, hvordan vannet blir krystallklart i kanalene i Venezia. Og så gleder jeg meg til å se hvordan vi alle ser ut på håret om noen uker! Kanskje heller ikke hårsveisen er så viktig i den store sammenhengen?