Og så fikk jeg Chantie - og ingen skal tro at vi ikke har trent. I hundrevis av timer gjennom flere år. Vi går - når båndet strammer så stopper jeg, venter, hun står - venter - og til sist slakker hun opp - og vi kan gå videre. Denne teknikken som fungerte fint på Susie (min forrige hund, golden retriever), fungerer bare sånn passe på Chantie. Dvs den fungerer fint så lenge det ikke lukter noe, skjer noe eller fins noe annet som kan forstyrre. Godbit-metoden fungerer mye bedre på Chantie, og kontakt-lyd fungerer også - men det er fortsatt slik at ligger det noe godt i grøfta, eller det dukker opp en katt, så bør jeg ha oppdaget det først for å klare å holde kontakten med henne gjennom forstyrrelsen....
Det skal sies at det stort sett hele tida går bedre. Hvis hun ikke er full av energi etter en slapp dag - for da tar det fort noen minutter å "få henne på nett" med meg.
Men så har jeg nå kjøpt meg ei helt ny bok om den misforståtte hunden - som er 100% forskningsbasert og tar for seg alle myter og alt vi "tror" om hunder. Så viser det seg at hundens hjerne ikke er i stand til å forstå sammenhengen med å gå pent i bånd - ei heller dette med omveier. De første ulvene begynte å samarbeide med mennesker for ca 15 000 år siden og deretter har de blitt til de familiemedlemmer som hunder er i dag. På alle disse tusenvis av år så har hundene utviklet seg - man har avlet på de som passer best til å leve med mennesker, og det viser seg at til og med hundens fordøyelse har tilpasset seg menneskenes matvaner.
Hundene har vært gjeter, jakter, voktere og i all hovedsak vært til hjelp for menneskene i 15 000 år, mens de siste 50-80 åra har menneskenes livsstil endret seg betraktelig i de vestlige landene. Menneskenes behov for hund har endret seg fra hjelpe-hund til selskapshund. Fra å springe løs på gården til å skulle gå tur i bånd i tettbygde strøk og byer. Det betyr at alle vi som har selskapshunder krever noe av hundene som vi ikke har klart å avle fram godt nok enda. Vi krever at de skal gå pent i bånd, holde seg inntil eieren - og styre sine instinkter. Om nye 50-100 år så har vi nok fått avlet bort mer av deres iboende instinkter til å jage, vokte og gjete - men enda har vi ikke klart det. Det betyr at dette med å gå pent i bånd er vanskelig for hunden.
Hunden kan lære veldig mye så lenge menneskene trener dem og hunder vil samarbeide. Men hunder klarer ikke å finne ut av så mye helt på egenhånd - og en av årsakene til dette er en "logisk brist" som de har - som er helt selvsagt for oss mennesker: hunden forstår ikke at noe som henger sammen faktisk påvirker hverandre. Dens hjerne er ikke istand til å forstå at hvis den drar i ene enden av båndet - så følger jeg med. Hunder kan LÆRE at hvis du drar i tauet - så får du det som er i andre enden, men den vil ikke finne på det av seg selv hvis ikke tauet vender rett mot den - fra det den vil ha. En engelsk forskergruppe plasserte godis i en skål i et bur der hundene ikke kom til det. Et snøre var bundet fast i skåla og strakte seg ut av buret og ved hjelp av dette kunne hundene trekke godisskåla til seg. De fleste hundene fant ut av dette ganske raskt, men bare i en spesiell situasjon: når snøret var plassert i rett linje ut av buret. Om snøret ble plassert diagonalt så klarte de færreste hunder det. I steden krafset de i buret og gulvet. De forsto ikke at snøret kunne være til hjelp. Hunder er ikke flinke til å forstå at fysiske ting påvirker hverandre.Vi er vant til å se aper, kråker og andre dyr som bruker redskaper for å få tak i ting, pirke ut maur og larver fra trær, åpne bokser og lignende - mens hundene våre gjør aldri det. Har du noen gang sett en hund som henter en pinne for å få fram ballen fra under sofaen?? Nei - den graver heller febrilsk i gulvet og sofaen - uten forståelse for at den kan pirkes ut med noe. Selv om man forsøker å vise hunden dette, så skal det mye til at den forstår det. Den kan lære en og en situasjon, men den vil ikke kunne forstå at den seinere kan få tak i noe ved hjelp av noe annet.
Denne bristen hos hunden er vanskelig for oss mennesker å forstå - fordi vi er "født" med forståelsen om at ting påvirker hverandre. Et ganske så lite barn vil forstå at trekker du i et tog, så vil vognene følge med etc. Vi er altså født med dette - mens hunder ikke engang kan lære det....
Så hva har dette med bånd-gåing å gjøre? Jo - en hel del! Vår frustrasjon over at hunden drar - kan ikke overføres til hunden. Hunden forstår ikke at det er tyngden av oss som gjør båndet stramt...For den er det bare noe som strammer. Og ekstra urettferdig blir det da om eieren i frustrasjon drar hardt tilbake. Hunden vil da føle stor smerte - uten at den kan forstå hvorfor. Hvis eier i tillegg kjefter og er sint - så får du en hund som ikke har det noe bra på tur i det heletatt....
Så hvordan skal man da få disse turene til å bli bra? Jo - man må tenke at båndet ikke er der, men at man må lære hunden å ville være i en viss omkrets rundt eieren til enhver tid. Man må lære hunden at det er i nærheten av meg du skal være - det er her det er fint å være, og det er inntil meg du skal komme når det skjer noe uforutsett eller jeg lokker på deg. Koppelet er kun er ekstra forsikring dersom hunden ikke husker å holde seg i nærheten...Båndtrening kan like godt foregå uten bånd ;)
PS. Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste til alle hundeeiere. Den er på svensk, men kan kjøpes via libris.no. Fantastisk bok - som det garantert blir flere blogginnlegg av!
Og alle mine blogginnlegg kan selvsagt deles -
slik at flest mulig hunder 💜 får et bedre liv med sine eiere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar