Hvor ble de bortvalgte mulighetene av?

I mai 2008 var jeg i Tromsø på en konferanse og tok et SAS-fly tilbake til Gardermoen. I setelommen fant jeg SAS Norge magasinet og bladde litt i det. Bladet var fylt med diverse reisereportasjer og mye reklame, men litt langt bak dukket det opp en artikkel som fanget min nysgjerrighet: "Alt vi ikke ble". Ingressen var som følger:

"Av alle de mulighetene som livet byr på, velger vi et lite utsnitt. Hva skjer med resten? Dør mulighetene hen? Plages vi av ulevd potensial? Blir det til lengsler og drømmer, eller råstoff til bruk i et fremtidig liv?"

Våren 2008 hadde vært en krevende vår for meg personlig. Det var den våren min eks-mann og jeg brukte for å finne ut om forholdet vårt, familien vår, skulle fortsette å bo sammen, eller om det var best for alle at vi skilte lag... Det var en langvarig og følelsesladet prosess denne våren, men vi var så ulike i holdninger, prioriteringer, meninger, vurderinger og væremåte - at samlivet vårt var vanskelig for oss alle. Og det valget vi skulle ta - ville jo ikke bare påvirke min mann og meg, men selvsagt barna våre og familien rundt oss. Et samlivsbrudd er aldri enkelt. Hva ville foreldrene våre, venner og lokalsamfunnet tenke om oss hvis vi nå ga opp? Etter 14 år. Og hvordan ville livene våre bli - uten den andre? For man har samlet mye felles, viktig historie gjennom så mange år - og til tross for at vi var ekstremt ulike, så var vi jo hverandres nærmeste også.

Da jeg så satt på dette SASflyet - en ettermiddag i mai i 2008 - og kom over denne artikkelen, så var det som om mye falt på plass for meg. Jeg hadde strevet mye med tanker om at det var feigt å "gi opp". At det valget jeg tok - vi tok - i 1994, om å være et par, var det for seint å gjøre noe med nå. Man får stå for sine valg. I gode og onde dager, som det så fint heter. Men denne artikkelen pirket nettopp borti dette! Hva med alt man har valgt bort? Er det virkelig borte for alltid? Er de valgene jeg har tatt så absolutte at man er låst i de for alltid? Hva hvis jeg nå aktivt valgte en annen retning på nytt? Vil jeg få det bedre i morgen - enn jeg har det i dag? Og hvem er ansvarlig for at jeg har det bra eller ikke? Kan jeg forsvare ovenfor meg selv, barna mine, vennene og familien min, at jeg skal forbli den Monica som jeg valgte å bli i 1994 - for alltid? Skal jeg ikke kunne utvikle meg og bli en annen? Finne andre verdier? Andre gleder?

Da jeg gikk av flyet på Gardermoen, så kan jeg enda den dag i dag - huske at jeg var blitt en annen. Tankene mine som hadde kretset rundt at jeg ga opp, at jeg var ansvarlig for at familien gikk i oppløsning, at jeg måtte stå for det valget jeg hadde tatt for mange år siden - og som viste seg å ikke være så bra i det lange løp - plutselig hadde noe i meg snudd. Jeg tenkte at jeg kan jo bare velge på nytt! Jeg kan glede meg over de åra vi hadde hatt sammen, og den flotte familietida vi tross alt hadde hatt - og så kunne vi begge velge annerledes for framtida. Man må ikke sitte fast i fortidas valg. Det som er riktig når man er 22 år, trenger slett ikke å være riktig når man er blitt 36. For om det ikke var slik, så ville man jo heller ikke kunne utvikle seg, tilegne seg ny kunnskap og erfaring - bli klokere og ha det like gøy.

Den våren - bestemte vi oss for å skille lag. Men vi har forblitt gode venner. I mange år bodde vi bare to gater bortenfor hverandre på samme byggefelt. Og vi tilbringer den dag i dag en del tid sammen og min eksmann er fortsatt en av mine aller nærmeste. For ikke å snakke om at hans nye kone er blitt en veldig god venninne. Det valget vi tok i 2008 har ikke ødelagt en familie - men skapt en enda større familie. Nå bosatt i to hus og med flere familiemedlemmer.

Og artikkelen har fulgt meg gjennom alle år etterpå. For det er jo ikke bare valget om samlivsbrudd som er en viktig beslutning, men også valg av jobb, bosted, kjøp av eiendom, valg av utdanning, venner, involvering og investering i andre mennesker osv som er med på å forme oss. Vi tar valg hele tida! Valg som kan gjøre at noe annet utelukkes. Men man kan nesten alltid snu - og velge igjen. Det er det nok mange som glemmer i en del situasjoner. Noen ganger bør man dessuten bare stoppe opp og gjøre opp litt status over eget liv - og de valg som har ført en dit en er. Bør man ta noen nye utslagsgivende veivalg? 

Jeg kan nok ikke takke artikkelforfatteren for alt dette, men artikkelen var så utslagsgivende at jeg i ettertid tok kontakt med SAS og fikk tilsendt bladet. Og jeg kikker på det innimellom.

I dag har jeg dessuten tatt kontakt med artikkelforfatteren, Arne Selvik, og fått lov til å publisere den i sin helhet her. Jeg sier bare les - og tenkt gjennom: Hva vil du?

(Kvaliteten på bildene er ikke så god, men artikkelen fins også i boka "Flyvetanker. Oppturer og dypdykk i liv og ledelse" fra 2012.)