Kastrering av hund

Mange lurer på om de bør kastrere eller sterilisere hunden sin - ut fra atferdsproblemer. Aller først må vi rydde opp i ordbruken: man kastrerer både hanndyr og hunndyr. Kastrering betyr å fjerne testikler eller eggstokker/livmor. Dersom man steriliserer hunden, så fjerner man ingen ting, men bare klipper over eggleder eller sædleder. Ved sterilisering så forsvinner ikke hormonproduksjonen, men det gjør den ved kastrering. Ofte hører jeg at man snakker om kastrering av hanndyr og sterilisering av hunndyr - dette er en vanlig misforståelse. Stort sett er det alltid kastrering det er snakk om.

I Norge er det Lov om dyrevelferd som begrenser muligheten for kastrering av hunder. I Dyrevernlovens §9 står det: "Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse. Det er likevel tillatt å foreta forsvarlig merking av dyr i dyrehold. Avhorning og kastrering er tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner."

Kastrering av dyr er tillatt når det er til det beste for selve dyret - ut fra medisinske og/eller helsemessige årsaker. Har man en tispe som blir sterkt deprimert i forbindelse med løpetid (som slutter å spise, drikke feks) så er det en helsemessig god årsak. En hannhund med en testikkel i bukhulen er også en god grunn fordi det er kjent at denne vil være mer utsatt for kreft.
Men de fleste som lurer på dette med kastrering - gjør det kanskje mest ut fra atferdsproblematikk?
Og da særlig på hannhunder.

Det er riktig at en del hunder kan få atferdsendringer som følge av kastrering - og da fordi man fjerner organer som er viktige i forhold til hormonproduksjon. Men det er jo slik at hormoner som produseres i organene ikke bare har med forplantingsevnen å gjøre. Det bør man ta med i vurderingen. Kjønnshormonene er viktige for individets mentale utvikling, selvtillit, fysisk utvikling osv. Jeg anbefaler å lese denne artikkelen for mer inngående kunnskap og for å forstå kompleksiteten i hormonenes funksjoner. Og det forskes stadig på dette. For eksempel er kjønnshormoner helt vesentlig for vekstsonene i hundenes beinstruktur, og for når disse "lukker" seg. Ofte anbefaler veterinærer at tisper bør kastreres før sin første eller andre løpetid for å forebygge jurkreft. Dessverre har ikke alle veterinærer god nok kjennskap til hormonenes andre funksjoner og vil derfor ikke ta alt med i vurderingen. Dette viser bare hva man bør ha tenkt på før man går til et slikt inngrep. Hunders pels blir også vesentlig dårligere ved kastrering - og den blir ofte mindre vannavstøtende, noe som er dumt dersom du har en hund som er mye i vann. I tillegg vil hunder få lettere for å legge på seg ettersom fordøyelsen i hviletilstand er lavere hos kastrerte hunder enn hos ukastrerte. En matglad hund vil derfor måtte få mye mindre mat, noe som igjen kan være stressende for den - og eieren. Og husk at fedme er skadelig også for hunder.

Hva du bør vurdere før kastrering
Snakk gjerne med en veterinær, men husk at veterinærer ikke er atferdsspesialister. De er utdannet på å forstå hvordan kroppen er bygd opp samt for å kurere sykdom og skade, mens de som har faglig kunnskap om atferd er utdannet etologer. Her finner du en oversikt over utdannede atferdskonsulenter som du kan ta kontakt med for en vurdering.

Er du sikker på at hundens atferd er knyttet til kjønnsdrift? Rir hunden på alt og alle  fordi den er seksuelt frustrert - eller er det pga stress? Stress hos hunder gir seg nemlig utslag i riing...Mange tisper rir også.

Er du sikker på at hundens bjeffing og gneldring mot andre hunder ikke bare handler om at hunden vil hilse, vil skape større avstand, er redd? For om du kastrerer en hund som utaggerer fordi den er redd/bekymret - så vil du ved å fjerne testosteronproduksjonen kunne gjøre den enda mer redd og lite selvsikker, og problemet vil øke.

Er du sikker på at hundens urolige atferd er knyttet til løpetid, andres løpetid - og ikke bare er et uttrykk for at den kjeder seg, er på vakt eller har vondt noe sted?

Kastrering er dessuten et inngrep som også kan gi komplikasjoner som alle andre inngrep.

Jeg har selv en kastrert hund - ut fra medisinske årsaker. Hun verken spiste eller drakk under løpetid, så jeg måtte mate henne med mat og vann flere ganger daglig. Og når løpetida endelig var over, så gikk det et par måneder og så var det på'n igjen fordi kroppen hennes da var i beredskap for å føde. Hun tilbrakte dagene ved å sitte i hjørnet på sofaen og stirre inn i veggen, og vekten raste. Og hun ble verre og verre for hver løpetid. Når hun så hadde tre løpetider i året, bestående av første en måned med selve løpetiden og deretter en måned etterpå med "falske valper", så ble det lite livskvalitet igjen. Det var derfor ingen annen god løsning enn kastrering ifølge veterinæren. Men når jeg spurte om bivirkninger så fikk jeg kun vite om vektøkning, dårligere pels og mulig inkontinens. Jeg spurte spesifikt om det ikke ble andre bivirkninger ettersom en viktig del av hormonproduksjonen ville opphøre - men det kunne ikke veterinæren svare meg på. Derfor har jeg selv lest meg opp på forskning innenfor dette - og det viktigste er vel kanskje å tenke på at dyrene er som mennesker: sammensatte. Ett hormon har ikke bare en funksjon, men mange.

Her kan du lese generelt om kjønnshormoner.

Hva om vi har misforstått?

Mennesket er unikt fordi vi er det eneste levende vesen som har en tydelig selvbevissthet - hevdes det. Vi sier at vi kan tenke tilbake på fortid, leve i nuet og planlegge for framtida. At vi tenker hvordan vi selv framstår, hvordan vi er - og kan gjøre noe med det, endre atferd og tenke oss til et bedre liv - eller større problemer. Denne evnen gjør oss spesielle. Det mener vi nemlig at ingen andre levende vesener kan. Derfor er vi øverst i hierarkiet på jorda...

Men hvordan VET vi det?
Hvordan VET vi har hunden vår ikke tenker på gårsdagen? Alt den opplevde? Alt den lærte? At den aldri lurer på hva skjer i morgen? Eller til sommeren?

For kan det være slik at det er vi som misforstår?

For bare noen tiår siden var det greit å fysisk straffe ulydige eller uoppdragne barn. Både foreldre og lærere kunne rise ungene for å ha oppført seg dårlig. Lærerne måtte riktignok etter 1889 nedskrive all straff i en straffeprotokoll, men det var fortsatt lov - og en del av det alle mente var riktig oppdragelse. Og hensikten var garantert god: barna skulle bli fornuftige voksne av dette. I dag vet vi selvsagt bedre. Nå er alle enige om at skolebarn skal oppmuntres og hjelpes til å mestre. De skal kjenne læringslyst og livsglede. Og vi kan mye om hvilke læringsmetoder som fungerer på sikt. Og det er ikke de som fokuserer på straff eller frykt. Verken for barn, voksne - eller hunder.

Fram til 2002 var det lov å kastrere smågriser uten bedøvelse. Mange bønder var i harnisk når loven om at hanngriser skal bedøves før kastrering ble vedtatt i 2002. Mest fordi det ville gi de økonomisk tap, deretter fordi de "alltid har gjort det". Og utsagn om at "Grisen skriker uansett" hva du gjør med den skulle rettferdiggjøre kastrering uten bedøvelse. For den er så ung at den kanskje ikke føler smerte. I hvert fall går det fort over. I dag vet vi selvsagt bedre. Forskning viser entydig at grisunger, også under 7 dager gamle, kjenner sterke smerter ved kastrering uten bedøvelse.

Inntil for få år siden mente kanskje de fleste nordmenn at fisk ikke kjente smerte. Vi har fisket til alle tider, revet sluken ut av fiskekjeften og er fisken for liten så har vi slengt den uti igjen. For at den skal få vokse seg større. Fisk som fiskes i større kvanta trekkes opp fra havet og kveles langsomt mens den spreller febrilsk...Hva med all fisk som går tett i tett i fiskeoppdrett - kan den tenke, føle, bli stresset? Ja. I dag vet vi at fisk både føler smerte, har et forhold til smerten - og blir stresset og dårlig av det.

Disse tre eksemplene viser hvordan vi mennesker har "tenkt feil" - i mange hundre år, og også helt opp til vår egen tid. Og hvordan vi sakte, men sikkert endrer vår atferd og holdning til andre levende vesener når vi faktisk forstår dem bedre. Forstår barn bedre. Griser bedre. Fisk bedre. Hunder bedre.

Så hva med selvbevisstheten? Kan det være at vi tar feil også her? At hunder - og andre levende vesener både har en bevissthet om seg selv, sine nærmeste venner og slektninger, om tida som har gått og om tida som vil komme? Kan de grue seg? Glede seg? Lure på om andre har det bra? Tenke på noe fælt eller fint de har opplevd? Selvsagt. For om de ikke hadde det - hvordan kan da to elefanter vise så stor gjensynsglede etter 22 år fra hverandre? Og hunder viser enorm glede over å se igjen sin eier etter to år adskilt.

Enda så lurer vi på om hunder har et eget følelsesregister når det kommer til feks frykt, eller om alt er lært? I disse dager er det lange diskusjoner på facebook som omhandler hunder som er redd for fyrverkeri. Noen mener at hunder kan være redd kraftige smell og blink helt uten å ha blitt skremt før - mens andre mener at det er eierne som har påført hundene denne frykten. Noen mener at hunder kan være født skuddredde, mens andre mener det har oppstått fordi en vag redsel er blitt forsterket. At de er født fryktløse i utgangspunktet. At de er maskiner som blir programmert av omgivelsene.

Hunder er ikke maskiner. De er levende - med en hjerne som kan tolke alle typer inntrykk. Og de er født med ulik personlighet, ulike egenskaper og instinkter. Jeg syns ikke det er rart at noen hunder er redde, mens andre ikke er det. At noen blir reddere og reddere, mens andre blir mindre redd med årene. Slik er det bare :) Slik er det med folk også! Og selv om vi kan SI til mennesker at det ikke er noe å være redd for - de kan endog erfare og forstå at det er relativt ufarlig - men de er redde allikevel. Tenk på de med flyskrekk. Som flyr jevnlig. Noen blir bedre, noen blir aldri fortrolige med det - og andre setter seg ikke mer oppi et fly. Enda alle VET at det er ganske trygt og noen har til og med erfart at det går bra.
Tenk videre på de som er redd for slanger, mus, edderkopper, hunder, ulv, åpne plasser, store forsamlinger, trange rom, tunneler, holde taler, kjøre heis osv! VI er irrasjonelle - og så er vi overrasket over at hunder kan være det? Enda vi er de som er smartest på jordkloden og har en så godt utviklet selvbevissthet?

Jeg har ett nyttårsønske for 2020. Jeg ønsker at alle mennesker skal forstå at alle levende individer har en egenverdi, en egen bevissthet, egne følelser og egne tanker. Kanskje "fungerer" de på en helt annen måte enn oss - men de er like unike som oss. Enten de går på to, fire eller seks bein - eller ikke har bein i det hele tatt.

Og alle fortjener å bli behandlet som det unike individet de er❤️.

Godt nytt år!

Vet du hvordan hunden har det inni seg?

Vi mennesker er litt rare. For vi tror at dersom noen ikke gråter - så er de ikke så lei seg, egentlig. Eller om noen sitter rolige, så slapper de av. De har ikke et kaos inni seg om vi ikke ser det utenpå. Når noen skvetter, så forstår vi at de er blitt skremt - men i det sekund vedkommende har pustet lettet ut, så tenker vi at alt er bra igjen. 
Hvordan virker du selv? Kan du grue deg fælt til noe - uten at de rundt deg vet det? Kan du være veldig bekymret for et barn eller en forelder og samtidig fungere sånn nogenlunde på jobb?
Dersom du kjører i 80 km/t på en landevei og bilen du møter plutselig skjener litt mot deg - har du da opplevd å bli skikkelig redd? Så redd at du kanskje må parkere bilen litt for å roe deg? Og hvordan er resten av kvelden når du kommer hjem da? Spilles nær-døden-opplevelsen for ditt indre øye gang etter gang i timene etterpå?

For ikke å snakke om smerter. Hvor godt vises det utenpå deg om du har skikkelig tannverk, en dundrende hodepine eller feks isjias eller muskelsmerter? Trolig vil ikke alle du møter på din vei se at du har kjempevondt. Men hva gjør det med humøret ditt? Konsentrasjonsevnen? Yteevnen? Evnen til å lære nye ting eller gjøre gode rasjonelle vurderinger?

Like etter at du har vært i en nestenulykke - kunne du da ha gjort en litt avansert utregning, fattet en veloverveid beslutning eller besvart en litt krevende oppgave fra sjefen din? Dersom du på åpen gate blir forsøkt ranet, men kommer deg unna - hvordan ville det da være om sjefen din ba deg om å roe deg ned og heller forberede en powerpoint til møtet om en time?

Og hva om du ikke en gang kunne fortelle sjefen din at dette ikke går fordi du har sterke smerter, har tanker som går i ball etter en fæl opplevelse eller ikke klarer å tenke på annet enn barnet ditt som akkurat nå er inne på sjukehuset til en litt alvorlig operasjon...?

Hva hvis hundene våre også har følelser, tanker og stressreaksjoner? Og vi ikke tar hensyn til det?

Selvsagt har hunder alt dette. I tillegg har de en kommunikasjonsform som ikke vi forstår - og vi kommuniserer på et språk de ikke forstår. Her ligger dessverre roten til mye misforståelser, manglende hensynstaking fra vår side - samt roten til mange problemer innenfor hundehold.

For når hunden din har hatt en stressreaksjon - feks når den har måtte bjeffe og utagere mot noe(n) på gata, så er ikke hunden din i vater igjen 1 minutt etter at den har sluttet å utagere. Neida. Adrenalinet pumper gjennom kroppen, den har hatt en "slåss eller røm"-opplevelse som henger i lenge. Lenge! For når adrenalin pumpes gjennom kroppen, så opphører det ikke så fort faren er over. Det fortsetter å virke i hvertfall i halvtime, og hos noen mye, mye lengre. Så når hunden din har fått sin første reaksjon på tur - så er alarmberedskapen satt igang. Den er på tå hev - og klar til å reagere enda fortere ved neste mulige fare. Dette er årsaken til at hunder som utagerer mot noe - bare blir verre og verre utover turen. Første gangen vil det koste litt å sette igang systemet, men når det først er aktivert - så er det lett å reagere neste gang. Akkurat som når vi har vært i en nestenulykke. Resten av kjøreturen er vi ekstra på vakt - og kanskje i dagene etterpå!

Dette forklarer også hvorfor vi IKKE kan stille strenge eller store krav til hunder når de har hatt en stressreaksjon. Hunden vil ikke være kapabel til å mestre - og ved at vi i en ekstremt krevende situasjon for den, skal kreve ekstremt vanskelige ting av hunden, så er vi bare med på å gjøre livet vanskelig for både hund og eier. Tenk på det neste gang du opplever en hund som utagerer. Enten det er din egen hund - eller noen andres. Om eieren kjefter på en hund som reagerer, så gjør det bare vondt verre... For man kan ikke nekte hunden å ha vondt, være redd, fortvilet eller sint. På lik linje som vi ikke kan nekte mennesker å føle. Det bare er.

En redd hund, eller en hund med smerter - trenger ikke kjeft eller vanskelige oppgaver; den trenger eiere som gir den trygghet og kjærlighet i en allerede vanskelig hverdag.