Chantie har epilepsi

 

Hunder kan ha mange av de samme sjukdommene og helseutfordringer som vi mennesker kan ha. Men fordi hundene ikke kan fortelle oss verken at de har vondt i hodet, er kvalme, svimle eller føler seg uvel - så vet vi ikke at de er sjuke. Muskel og skjelettskader oppdager vi ofte når hunden blir halt, ikke vil være med på tur, piper når den blir løftet eller skal gå trapp - eller viser på andre måter at den vegrer seg for en spesiell bevegelse. Ofte har hunden hatt problemer i lengre tid før vi klarer å fange opp problemet. En svensk undersøkelse viser at 79% av hunder som utagerer har rygg- og/eller nakkeplager! Lavt stoffskifte (hypothyreose) er også relativt vanlig hos hunder, og symptomene er ofte de samme som vi forbinder med endringer fordi hunden begynner å bli eldre. Ofte oppstår problemene også idet hunden er å regne som senior, og mange eiere fanger derfor ikke opp at det er sjukdom som endrer atferden - og ikke bare generelt alderen. Mange av sjukdommene kan selvsagt kureres eller holdes i sjakk med riktig behandling og/eller medisinering - så dersom hunden din endrer atferd, så oppsøk alltid en flink veterinær. Veldig mye kan sjekkes ved blodprøver, røntgen og ultralyd. Og det er verdt hver krone - om det kan gi din beste venn en smertefri tilværelse og god livskvalitet.

Chantie har altså epilepsi. Første gang jeg så hun hadde anfall var hun nok 2-3 år gammel, og jeg forsto ikke helt hva som skjedde. Hun satt og liksom "snappet etter luft" - i noen sekunder. Før hun var helt som før igjen. Dette skjedde med ujevne mellomrom - kanskje 1 gang annenhver måned - og varte veldig kort. Chantie virket helt normal både før og etter - så jeg ble ikke så veldig bekymret. Bare syntes det var litt rart. Jeg tok det opp med veterinæren og forsøkte å forklare hvordan det "så ut", og hun trodde hun bare "dro inn snørr". Hunder gjør også det om de er litt snufsete, feks om de har gravd mye og fått mye jord i nesa. Det hørtes jo litt logisk ut, samtidig som det kanskje ikke stemte helt - men så lenge Chantie virket helt ok hele tida, så gjorde jeg ikke noe mer med det. Og det skjedde som sagt ganske sjelden - og varte kort. 

Etterhvert skjedde det også sjeldnere og sjeldnere - og etter at vi flytta til Årnes så har jeg ikke sett det i det heletatt. Før enn en morgen jeg skulle på jobb. Da fikk hun plutselig et slikt anfall - og det varte i flere minutter. Når det står på så setter jeg meg ofte med henne og stryker henne og sier "går det bra" med rolig stemme. Like mye for å roe ned meg - som henne. Denne gangen kom jeg på å filme det - for å kunne vise det til veterinæren. Og ettersom jeg helga etter skulle delta på helgekurs med Amber Batson (britisk atferdsspesialist og veterinær) om uvanlig atferd hos hunder - så tenkte jeg at jeg kanskje fikk svar på det da. Og - jeg må jo innrømme at jeg også tidligere hadde tenkt at dette ligner på et epileptisk anfall.

I løpet av den helga lærte jeg masse om blant annet epilepsi hos hunder - som kan arte seg på like mange måter som hos mennesker. Også hunder kan ha anfall hvor de er bevisst hele tida, anfall som rammer kun en kroppsdel eller anfall som man nesten ikke ser. Epilepsi er rett og slett når nerveceller i hjernen blir overaktive og de sender ut signaler som gir "rare" konsekvenser for individet. Det skilles mellom fokale eller generaliserte anfall, hvor fokale betyr at kun en kroppsdel er berørt, mens med generaliserte anfall så er hele kroppen påvirket. Epilepsi som er genetisk heter idiopatisk, og er mest vanlig. Dette syndromet rammer 1-2% av hundene og oppstår oftest når hunden er mellom 1 og 5 år. Dette er det som Chantie lider av. Hun har trolig genetisk epilepsi, og det rammer kun en del av kroppen - og vises altså i at hun "snapper etter luft". Jeg har drøftet dette både med lokale veterinærer og Amber Batson - og vi mener at dette høyst sannsynlig er fokale anfall med bevart bevissthet. Hun er helt våken og "svarer" når jeg snakker med henne, men rykningene fortsetter. Og hun virker ganske normal både før og etter. Hun har bare hatt dette ene lange anfallet siste året - bortsett fra at hun hadde et bittelite anfall (kanskje 10 sek) på venteværelset hos veterinæren. Jeg tenker at Chantie generelt har et liv som ikke er så stressende for henne her hvor jeg bor nå, sammenlignet med tidligere. Der jeg bodde før var det mye gangtrafikk hun kunne se fra stuevinduet, mange biler som kjørte til og fra naboer, mye lyder - og vi bodde med en katt, som også stresset henne veldig. Her vi bor nå så bor vi mer "øde" - og hun stresser mye mindre i det daglige. Jeg vet ikke, men tror at det kan gi færre anfall. Men jeg følger med - for blir det oftere og lengre anfall, så må hun jo utredes og muligens medisineres. 

Uansett så må hunder som har epilepsi følges opp - og vi som eiere må ha forståelse for at et anfall ikke er normalt. Trolig merker hun det jo før det skjer, og kanskje er hun utslitt etterpå. Kanskje har hun vondt i hodet - og kanskje klarer hun ikke å konsentrere seg. Mennesker som har epilepsi kan si hvordan de har det - det kan ikke Chantie...

Kjære Jon Almaas

 Kjære Jon

Jeg har vært en stor fan av deg i alle år! Du har vært morsom, alltid hatt en kjapp replikk og etterhvert viste du også at du var både lettlært, intelligent og ikke minst likte å tilegne deg kunnskap. Og best av alt: du har satt deg fore å opplyse den norske befolkning! Både gjennom bøker og via TVprogrammer. Riktignok har du også framstått som en besserwisser og en som elsker å belære andre, men også det har jeg syntes var greit, for når sant skal sies så har du jo ofte rett.

Det var derfor veldig trist, og faktisk ganske så sjokkerende, å høre deg på P4 denne uka - hvor du snakket om din holdning til hundeoppdragelse. Der du fortalte at du hadde valgt å holde deg unna ekspertene og heller bruker metoder som du selv finner for godt! Som føles riktige for deg. Hva i all verden er det som gjør at du tenker det ikke er nyttig med forskningsbasert kunnskap når det kommer til å forholde seg til levende vesener?? Du som har vært opptatt av forskning når det kommer til smått og stort som du har lært det norske folk feks gjennom "Praktisk info"? Du har jo til og med hatt en av de dyktigste atferdsbiologene og hundeekspertene, Emma Mary Gartland, på besøk i programmet ditt. Enda så bruker du ikke all den forskningsbaserte kunnskapen som fins på hennes hjemmeside i ditt eget hundehold?? 

For med din status som hele Norges praktiker og besserwisser, han som kan lære seg hva som helst bare ved å bestemme seg for det og lese seg opp og øve intenst - så burde du jo også være interessert i å vite hvordan dette flotte dyret du har skaffet deg "virker". Hvordan er hundens utvikling? Hvordan fungerer dens sanser? Hva er instinkter og hva er lært? Hvordan blir samarbeidet mellom hund og eier ved bruk av gammeldagse metoder og straff, kontra belønningsbaserte metoder, lek og utforsking? Hvilke følelser har hunden? Hvor forskjellig er hundens hjerne fra vår? Har hunden tidsbegrep? Kan den planlegge? Hvordan kommuniserer den? Hva er de mest vanlige nonverbale signalene som hunden bruker når den kommuniserer med deg?

Ja visst fins det mange hundeeksperter rundt om kring. Og man gjør rett i å velge hvem man skal høre på. Men det er forsket masse på hund de siste 10-15 årene og det kan man lese seg opp på helt selv. Det er rett og slett livsviktig for at hunden skal få et så godt liv som mulig. Ellers så kan man jo finne ekspertise som har forskningsbasert kunnskap som sin kilde. Og ikke bare hundetrenere som bruker metoder de har arvet eller tilegnet seg helt selv. 

Jeg ble såpass skuffet da jeg hørte deg på radioen, Jon, at jeg vurderte om jeg var ferdig med deg for godt. Men - så kom jeg til å tenke på at du kanskje bare ikke vet bedre? Kanskje du ikke har tenkt på at også hundetrening og hundehelse blir forsket på? I såfall så håper jeg at du raskt kommer på bedre tanker. For din egen del, men aller mest for hunden din sin del. Den fortjener en oppdatert eier!

Mvh

Monica

Hvor ble de bortvalgte mulighetene av?

I mai 2008 var jeg i Tromsø på en konferanse og tok et SAS-fly tilbake til Gardermoen. I setelommen fant jeg SAS Norge magasinet og bladde litt i det. Bladet var fylt med diverse reisereportasjer og mye reklame, men litt langt bak dukket det opp en artikkel som fanget min nysgjerrighet: "Alt vi ikke ble". Ingressen var som følger:

"Av alle de mulighetene som livet byr på, velger vi et lite utsnitt. Hva skjer med resten? Dør mulighetene hen? Plages vi av ulevd potensial? Blir det til lengsler og drømmer, eller råstoff til bruk i et fremtidig liv?"

Våren 2008 hadde vært en krevende vår for meg personlig. Det var den våren min eks-mann og jeg brukte for å finne ut om forholdet vårt, familien vår, skulle fortsette å bo sammen, eller om det var best for alle at vi skilte lag... Det var en langvarig og følelsesladet prosess denne våren, men vi var så ulike i holdninger, prioriteringer, meninger, vurderinger og væremåte - at samlivet vårt var vanskelig for oss alle. Og det valget vi skulle ta - ville jo ikke bare påvirke min mann og meg, men selvsagt barna våre og familien rundt oss. Et samlivsbrudd er aldri enkelt. Hva ville foreldrene våre, venner og lokalsamfunnet tenke om oss hvis vi nå ga opp? Etter 14 år. Og hvordan ville livene våre bli - uten den andre? For man har samlet mye felles, viktig historie gjennom så mange år - og til tross for at vi var ekstremt ulike, så var vi jo hverandres nærmeste også.

Da jeg så satt på dette SASflyet - en ettermiddag i mai i 2008 - og kom over denne artikkelen, så var det som om mye falt på plass for meg. Jeg hadde strevet mye med tanker om at det var feigt å "gi opp". At det valget jeg tok - vi tok - i 1994, om å være et par, var det for seint å gjøre noe med nå. Man får stå for sine valg. I gode og onde dager, som det så fint heter. Men denne artikkelen pirket nettopp borti dette! Hva med alt man har valgt bort? Er det virkelig borte for alltid? Er de valgene jeg har tatt så absolutte at man er låst i de for alltid? Hva hvis jeg nå aktivt valgte en annen retning på nytt? Vil jeg få det bedre i morgen - enn jeg har det i dag? Og hvem er ansvarlig for at jeg har det bra eller ikke? Kan jeg forsvare ovenfor meg selv, barna mine, vennene og familien min, at jeg skal forbli den Monica som jeg valgte å bli i 1994 - for alltid? Skal jeg ikke kunne utvikle meg og bli en annen? Finne andre verdier? Andre gleder?

Da jeg gikk av flyet på Gardermoen, så kan jeg enda den dag i dag - huske at jeg var blitt en annen. Tankene mine som hadde kretset rundt at jeg ga opp, at jeg var ansvarlig for at familien gikk i oppløsning, at jeg måtte stå for det valget jeg hadde tatt for mange år siden - og som viste seg å ikke være så bra i det lange løp - plutselig hadde noe i meg snudd. Jeg tenkte at jeg kan jo bare velge på nytt! Jeg kan glede meg over de åra vi hadde hatt sammen, og den flotte familietida vi tross alt hadde hatt - og så kunne vi begge velge annerledes for framtida. Man må ikke sitte fast i fortidas valg. Det som er riktig når man er 22 år, trenger slett ikke å være riktig når man er blitt 36. For om det ikke var slik, så ville man jo heller ikke kunne utvikle seg, tilegne seg ny kunnskap og erfaring - bli klokere og ha det like gøy.

Den våren - bestemte vi oss for å skille lag. Men vi har forblitt gode venner. I mange år bodde vi bare to gater bortenfor hverandre på samme byggefelt. Og vi tilbringer den dag i dag en del tid sammen og min eksmann er fortsatt en av mine aller nærmeste. For ikke å snakke om at hans nye kone er blitt en veldig god venninne. Det valget vi tok i 2008 har ikke ødelagt en familie - men skapt en enda større familie. Nå bosatt i to hus og med flere familiemedlemmer.

Og artikkelen har fulgt meg gjennom alle år etterpå. For det er jo ikke bare valget om samlivsbrudd som er en viktig beslutning, men også valg av jobb, bosted, kjøp av eiendom, valg av utdanning, venner, involvering og investering i andre mennesker osv som er med på å forme oss. Vi tar valg hele tida! Valg som kan gjøre at noe annet utelukkes. Men man kan nesten alltid snu - og velge igjen. Det er det nok mange som glemmer i en del situasjoner. Noen ganger bør man dessuten bare stoppe opp og gjøre opp litt status over eget liv - og de valg som har ført en dit en er. Bør man ta noen nye utslagsgivende veivalg? 

Jeg kan nok ikke takke artikkelforfatteren for alt dette, men artikkelen var så utslagsgivende at jeg i ettertid tok kontakt med SAS og fikk tilsendt bladet. Og jeg kikker på det innimellom.

I dag har jeg dessuten tatt kontakt med artikkelforfatteren, Arne Selvik, og fått lov til å publisere den i sin helhet her. Jeg sier bare les - og tenkt gjennom: Hva vil du?

(Kvaliteten på bildene er ikke så god, men artikkelen fins også i boka "Flyvetanker. Oppturer og dypdykk i liv og ledelse" fra 2012.)