En hund er ikke bare en hund....

Hunder er forskjellige - som vi mennesker er forskjellige. Noen er vimsete, mens andre er mer målrettet. Noen er rolige, andre er aktive. Noen er forsiktige, andre er nysgjerrige. Noen er avlet fram med helt spesielle arbeidsoppgaver i tankene, men andre ikke er det. Og uansett så fins det selvsagt store individuelle variasjoner. Noen skaffer seg en renraset jakthund - og så viser det seg at den ikke er interessert i jakt eller feks er skuddredd. Andre går til anskaffelse av en "rolig familiehund" og ender opp med en aktiv hund som har altfor mye "indre energi" som må ut. Selv så skaffet jeg meg første gang en golden retriever fordi den skulle være en rolig familiehund som ikke så lett ble stresset eller kavet seg opp - og den kunne brukes på turer både til kløv og trekking. Susie var en aldelse rolig og fin hund, men dessverre hadde hun HD noe som gjorde at hun ikke kunne trekke eller bære. I tillegg var hun litt pysete som gjorde at mye ble skummelt for henne: høgder (fjellturer!), smell (bare å oppleve klapping var skummelt! For ikke å snakke om torden....), store "ting" som lastebiler, kontainere skremte henne. For ikke å snakke om glatte gulv... Noe kan selvsagt trenes på, men andre ting ble bare verre over tid. Som frykten for raketter og torden.

Så da jeg gikk til anskaffelse av Chantie var jeg veldig obs på hvilke egenskaper jeg ønsket meg (noe man selvsagt ikke er garantert å få!) og hvordan jeg skulle jobbe tidlig med henne for å få henne så trygg og "fin" som mulig - ut fra mitt liv og ønske om hva vi skal gjøre sammen. Chantie er blanding av border collie (fra moren) og labrador (i begge foreldrene). I tillegg til at faren er halvt riesenschnauzer. Valpene var resultat av at foreldrene  - som eies av en mor og sønn - hadde klart å parre seg i et litt uoppmerksomt øyeblikk. Altså ikke planlagt avl. Men når "skaden" alt er skjedd så mener jeg at friske valper ikke skal avlives. Jeg har dessuten ikke noen plan om verken konkurranser eller utstilling, så for meg å ha en eventyrblanding som familiehund er helt fint. Jeg er jo generelt opptatt av at alle dyr har livets rett for sin egen del - de har en egenverdi i seg selv.

Jeg tenkte også at en blanding av smart border collie og rolig labrador ville kunne resultere i en rolig, smart hund. Så feil kan man ta :D

Også denne gangen endte jeg med en fantastisk hund - og et hundehold som ikke ble som planlagt! Chantie ER smart, men hun er også smart på de tingene som jeg ikke vil hun skal være smart på. Hun vet feks veldig godt forskjell på når vi trener og når vi ikke trener. Dermed så kan hun gå pent i bånd når det trenes på det og det vanker godbiter, men hun gir totalt blaffen og vimser og drar så fort jeg ikke har fullt treningsfokus. 

Chantie lærer triks og kommandoer kjapt og lett, men hun lærer like kjapt og lett ting som jeg ikke vil hun skal lære/kunne. Dvs hun assosierer noe en dag, og så har det blitt et mønster allerede dag to. Hun skjønte kjapt at dersom jeg står opp, spiser og pusser tenner - så skal jeg nok dra og hun skal være hjemme. Noe som resulterer i at hun "forsvinner". Dersom jeg tar i bilnøklene, så forsvinner hun også - for de aller fleste gangene så skal jeg jo på jobb - og hun skal være hjemme. Dermed er det litt vanskeligere de gangene jeg faktisk skal på tur og ha henne med. For hun vil ikke - tror hun. 

I tillegg så er Chantie ikke spesielt glad i folk. Hun syns de fleste kan være litt skumle, og bjeffer gjerne på dem for å få de til å gå litt unna oss. Samtidig så har hun lyst å lukte og si ifra at HUN er snill. Men etter å ha bjeffet på folk - så er ikke folk så interessert i å hilse på henne... Det at hun er skeptisk til fremmede er jo i og for seg greit, men det er ikke morsomt å ha en hund som plutselig kan finne på å bjeffe på folk vi passerer på gata. Fordi hun syns de ser spesielt skumle ut...

Det jeg kanskje syns er kjedeligst med Chantie er at hun gjerne vil springe etter alt som springer eller beveger seg fort..være seg noe som blåser bortover, katter, baller eller lavtflyvende fugler. Hun har et jakt/apportinstinkt som vi ikke har klart å "temme". Til tross for at hun bor med katt! Og at vi øver og øver på selvkontroll. Så drømmen om å ha en hund som kan gå løs ved siden av meg i tettbygd strøk kan jeg bare glemme!

Det samme kan jeg nok med å få en hund som aldri strammer i båndet...Hun rykker til så fort hun ser bevegelse eller noe annet interessant, feks som VANN. Chantie elsker vann! Hun elsker å bade og å knuse is for å komme gjennom og ned i vannet. Å løpe på tynne ishinner på sølepytter eller i vannfylte grøfter er noe av det morsomste hun vet.

Så hvor vil jeg med dette innlegget da?? Jo - jeg vil fortelle at hundeholdet kanskje sjelden blir som man tror da man anskaffer seg hund. Og at det ikke er eieren som kan definere og bestemme personligheten til hunden. Når man skaffer seg hund så tar man ansvar for et annet levende vesen: med sine egenskaper, personligheter og særegenheter. Uansett hva man har tenkt - så blir det sjelden slik! Som med livet ellers. Det eneste som er sikkert når man skaffer seg hund - er at man påtar seg et stort ansvar og at det må investeres både tid, penger og masse kjærlighet i forholdet. Enhver hund fortjener å utvikle seg fra SITT potensiale. Og det finner man bare ut av etterhvert som den vokser opp.

Med Chantie fikk jeg en usedvanlig oppvakt og artig hund - som krever mye, mye mer av meg enn jeg noen gang hadde drømt om. Det har gjort at jeg har tatt hundetrenerutdanning, har gått på flere kurs og har fått mange nye bekjentskaper! Faktisk en helt ny hobby ♥