Hører du når hunden snakker til deg?

Tasja og Chantie snakker til meg hele tida. Det gjelder bare å høre etter og være oppmerksom. Og det er kjempemorsomt når vi forstår hverandre. Jeg kjefter nemlig ikke når hundene kommuniserer med meg - jeg prøver å forstå. Kanskje tenker også du at du ikke kjefter, men er du sikker på det? Kan noe av hundens «rare» oppførsel være kommunikasjon? Selvsagt. Hundene er ikke ondskapsfulle og går ikke inn for å gjøre ting vi ikke liker. Den prøver bare å gjøre seg forstått - eller bare gjøre noe den selv har glede av. 

Da det ble varmt i været så sto Chantie plutselig og bjeffet foran kjellerdøra en ettermiddag. Jeg kunne ha kjeftet fordi det var feil og dårlig atferd, men hun ville jo bare ned og legge seg et sted det var kjølig. Jeg slapp henne selvsagt ned og var glad hun tenkte på at det var kaldere i kjelleren, da jeg ikke kom på det selv... Siden har hun ligget i kjelleren nå når det har vært så varmt. 

Ofte etter kveldsmat så har hundene fått en ekstra godbit: dentastiks, griseører eller noen tyggepinner. Jeg ga de ofte det i vinter som en kompensasjon for litt kortere tur på kalde dager. Hundene vet at dette befinner seg høgt oppe i et skap på kjøkkenet. Tasja er litt «sta» så hun begynte raskt å stå på kjøkkenet ved skapet etter kveldsmaten - for å signalisere at hun ville ha desserten. Instinktivt, tror jeg, så tenker jeg da at hun  «krever» og det er jo «dårlig oppførsel» så da skal hun i hvertfall ikke få... Men hvorfor i all verden tenker vi mennesker slik? Hun sier jo bare i fra at «Hey. Du glemte godisen!» Heldigvis kom jeg kjapt på bedre tanker - og ga de godis når de signaliserte at de ville ha, eller jeg sa at «Dessverre er det tomt», for det skjer jo. Og det er ikke alle dager hun er så tydelig på at hun vil ha. Det artige er at hun kjapt også fant en «lyd» hun kunne lage dersom jeg innen rimelig tid ikke oppdager at hun står der. Noen ganger sitter jeg i stua med ryggen til kjøkkenet, og andre ganger (som på filmen) så står jeg ved benken med ryggen til henne. Men som dere ser så har hun funnet løsning på det! 

Godis-skapet er til høyre for henne. Legg merke til hvordan hun snakker med blikket og hodet. Og hvordan Chantie «heier» på henne fra stua. Hun belønnes selvsagt alltid når hun sier ifra så tydelig. Kommunikasjon og samarbeid må gå begge veier. Og jeg vil ha hunder som gidder å snakke med meg, for da ser også de verdien av god kommunikasjon - og de vil gjøre sitt ytterste for å forstå når jeg snakker.