onsdag 17. juni 2020

Om å tolke virkeligheten

Ta en titt på bildet. Hva ser du?
Hva føler du om det du ser?

Du ser 14 fugler på den øverste raden, og en på den under. Stopper du å tenke med det? 
Hva tror du har skjedd forut for bildet? Hvorfor sitter fuglene slik?

Tenker du at stakkars den fuglen som må sitte alene? Det er ingen som vil sitte med den. Tror du at den er utstøtt fra flokken? 

Eller tenker du så tøff og modig den fuglen er som har valgt seg sin egen tråd - og ikke må dilte etter de andre? Tenker du kanskje at den er smart som skjønte den ville få bedre plass ved å sitte aleina?
Betyr det noe at de andre sitter over den ensomme? Eller den som sitter alene? Betyr det noe om den er alene eller ensom?

Tror du det er tilfeldig at de sitter slik? Eller har de alle hatt en plan eller årsak? Og det er grått og trist vær, så kanskje sitter de alle og fryser?

Svarene på de siste spørsmålene får vi aldri vite. Og vi får heller aldri vite om fuglen kjenner seg ensom eller utstøtt, eller om den koser seg der den sitter på tråden. Men bildets mening vil være veldig ulikt ut fra hva hver enkelt av oss leser inn i det. Og vi tolker selvsagt ut fra våre egne tanker, følelser og erfaringer. På en god dag så ser jeg en smart og selvstendig fugl som går sine egne veier. På en dårlig dag ser jeg en fugl som er utstøtt fra flokken...

Ta en titt på dette bildet. Hva ser du her?


Jeg ser sommer. Jeg ser frodig åker og blå himmel. Og jeg ser 4 bjørker i litt ulik forfatning. Jeg ser en som er mye større enn de andre. En som er livskraftig og frodig, og som har vokst seg stor og fin. Så er det to litt mindre, og en skikkelig pjuskete en. Hvorfor i all verden har ikke eieren byttet ut den pistrete bjørka? Den må jo være sjuk? Uansett tenker jeg at den aldri kommer til å bli like fin og frodig som den til venstre. Men hvorfor er de fire trærne så ulike? Alle står langs en bilvei. Jordsmonnet er sikkert ca like bra, og de har nøyaktig likt med sol og vind. Kanskje er det gener? Eller kanskje er jorda litt mer næringsrik eller fuktig kanskje, der den største står. 
Noen ganger syns jeg til og med litt synd på slike pjuskete trær eller vekster. Jeg føler rett og slett litt omsorg for dem. Jeg tror de er skjørere enn de andre. Mer utsatt for påvirkning og kanskje litt problemer med næringsopptaket. Stakkars den vesle, pjuskete, skrantne bjørka. Kanskje like greit å bare hogge den ned...

Hva om jeg sier at for en del år siden så slo lynet ned i den bjørka som i dag er pjuskete. Den var like frodig og fin som den andre før det, men lynet gikk rett ned gjennom den og lagde en diger splintre i hele treet. Flere greiner falt av. Men selv om den ble kraftig kvestet av lyn og uvær, så har den ikke gitt opp! Den karrer til seg næring og lever videre. Den er en skikkelig fighter! Den skal i hvertfall ikke hugges ned når den overlevde dette! 

Hva tenker du nå?
Kjenner du hvordan jeg - og du selv - manipulerer tankene dine om det du ser? Hvordan du kan tenke så ulikt om to bilder? Hvor lett det er å lese sine egne tanker og følelser inn i både trær og fugler?
Det er helt normalt:) Og vi leter konstant etter årsaker. Vi vil vite hvorfor fuglene sitter slik, hvorfor trærne har blitt så ulike. Og vi "finner på" egne historier som passer. Vi lager på et vis vårt eget kart over terrenget. Og så tror vi fullt og helt på det. Fordi vi ikke alltid klarer å tenke at det også kan være helt motsatt....

Og slik "tenker" vi også hundene våres ve og vel. Vi ser noe - så tenker vi hva vi mener er årsaken - og så blir det sannheten for oss. For vi har uansett ikke mulighet med å sjekke med hunden. Den må bare finne seg i at vi tenker og tenker hvordan verden og hendelsene er.

For eksempel:
Når hunden din drar og drar i båndet, så er det lett for oss å tenke at den drar fordi den "ikke kan gå pent", eller "fordi den ikke bryr seg om at vi vil den skal gå pent", "den gidder ikke høre" eller den stresser seg så fælt opp at den blokker helt ut.  Alle disse tankene vil gi oss en negativ relasjon til hunden fordi vi tillegger hunden tanker og atferd som vi tenker den bevisst bruker "mot" oss. Den velger å oppføre seg slik mot bedre vitende. For det vet vi!
Hva om det er feil? Hva om hunden aldri har forstått det med å gå med slakt bånd? Hva om den er superstressa og bare vil komme seg fort hjem igjen og i sikkerhet? Hva om den drar fordi den er så innmari lykkelig for å gå på tur at den ikke kan få kommet seg fort nok framover? Hva om den drar fordi halsbåndet er så innmari vondt å ha på og bli dratt i? 
Vil du tenke annerledes om hunden din da?

Når hunden din utaggerer mot fremmede hunder dere møter på tur, så er det lett å tenke at "min hund er så sint, - den liker ikke andre hunder. Og den vil gjerne drepe den om den kan! Slem hund!!". Eller at "hunden min er så dum at den bjeffer på alt og alle". Eller at "hunden min hater alle andre hunder". Hvordan vil jeg håndtere min hund i slike situasjoner dersom jeg tror den bevisst velger å utaggere, og  at den er sint på alt og alle?Vi du håndtere hunden på en annen måte om du visste at den er livredd andre hunder, og føler på en reell frykt hver gang den ser en annen hund. At når den utaggerer så er det for å skremme den andre bort for å føle seg trygg. 


I løpet av en dag så har vi som mennesker tatt mange beslutninger og gjort ekstremt mange vurderinger om andre - på feil grunnlag. Vi "dømmer" ut fra alt vi ser, men vi aner ikke noe om den reelle virkeligheten. For hver enkelt av oss kan kun vite hva en selv tenker og føler - alt annet vi tenker og tror om andre kan være helt feil...enten det er om hunden, gullfisken, grisen, barna dine, samboeren eller arbeidskollegene dine. 

Tenk litt på det, du. Neste gang du merker at du "dømmer" eller "tolker" noen, så tar du en liten pause, og så tenker du: Hva om jeg tar feil? Hva om det er helt motsatt?


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar