Chantie har vondt...

Chantie knurret til Tasja på søndag. Vi satt alle tre i sofaen, noe som normalt er helt uproblematisk. Plutselig merket jeg at det "skjedde noe" kommunikasjon mellom hundene, og Chantie bare så vidt løftet på leppa og ga fra seg et lite knurr. Det var nok til at Tasja ble redd - og angrep. Jeg var kjappere enn lynet - grep tak i Tasja bakfra og fikk løftet henne bakover, snudd henne rundt og bar henne på gangen. Mens hun glefset og bjeffet og var i full angrepsmodus. Mens Chantie selvsagt glefset tilbake...Stuebordet dytta jeg til i unnamanøveren, vannglasset mitt flagret veggimellom og stua var et øyeblikk et lite katastrofeområde. Men jeg klarte å forhindre en slåsskamp. Og stemningen mellom de to var anstrengt resten av kvelden. Dagen etter var det tilsynelatende bra igjen, men de lekte litt mer voldsomt enn normalt, og jeg måtte avbryte leken fordi Chantie tok helt av med bjeffing og herjing og tendenser til riing. Altså full av stressignaler.

Sist uke var sønnen min innom og vi gikk tur med hundene. Tasja gikk normalt, så normalt som  Tasja kan, mens Chantie bare dro i båndet. Hun fikk ikke noe ro i seg på turen, og det var mer slit enn kos. For oss alle. Det var tydelig at hun ikke hadde en fin tur. Hun hang stort sett i enden av koppelet og snuste knapt. Enda vi gikk i et område hvor både hester, hunder, rådyr og elg ferdes.
Så jeg har ant en stund at ting ikke er helt bra. Men Tasja har hatt løpetid, så jeg har vurdert det dit hen at det har noe med det å gjøre. Det er mye hormoner i huset! Men nå er det over, og Tasja er seg selv igjen - det er ikke Chantie...

Jeg har undersøkt henne godt. Gått over tennene (da hun for noen år siden hadde to knekte jeksler så merket jeg humørendringene først, deretter utaggerte hun oftere og så kom aggressiv atferd i mange situasjoner - se egne bloggposter). sjekket analkjertler (hun hadde betennelse i en kjertel i januar, og da var hun også ekstremt sur, selvsagt!) og ellers gått over det jeg kan med mine udrevne hender. Jeg har fulgt med på avføring, tissing og drikking, men alt virker normalt. Men jeg har i lengre tid, helt siden romjula tenkt litt på ryggen hennes. For jeg syns jeg kjenner ryggraden hennes mye tydeligere når jeg stryker henne over ryggen. Og jeg har lurt litt på om hun er blitt ørlite granne krummere i ryggen, at hun ikke lengre virker så høyreist, men mer "flat" liksom...
Og det viser seg at hver gang jeg aner at noe kan være galt, så er det galt - eller blir galt.
Og jeg oppdager det ALLTID først ved endringer i humør og atferd. ALLTID!!

Så i dag dro vi til veterinæren. Og det er så fint å møte kunnskapsrike, lydhøre og undersøkende veterinærer. Jeg fortalte om bekymringene mine, at det jeg har å slå i bordet med er en litt surere hund, en hund med mer aggressiv atferd og en hund som ofte går og legger seg aleine i 2.etasje. Og at jeg har tenkt litt på ryggen hennes. For å gjøre en lang historie kort - dyrlegen sjekket henne godt og konkluderte også med at hun er veldig stiv og stram i ryggsøyla. Tenner, tannkjøtt, analkjertler og annet virket bra. Dersom Chantie har isjias, ryggsmerter, kronisk betennelse, senebetennelse så er det vondt. Konstant vondt. Og går man med smerter over tid - så blir man sur og grinete. Det blir jeg - og det blir de fleste. Det er ikke noe rart at hunder blir det også. Så da ble det smertestillende og bestilling av time til fysioterapi for å finne ut av dette.

I kveld har Chantie og jeg gått tur på jordet her hvor jeg bor. Vi har vært langt unna andre folk og dyr. Ikke møtt på noe som har giret henne opp, allikevel er hun superstressa. Ta en titt på denne videoen, så ser du hvordan en hund med smerter kan se ut: klør seg febrilsk, går med stramt bånd, vimser stresset hit og dit, snuser ikke på bakken, skummer rundt munnen, peser.  Om hunden din ser slik ut på tur - så bør du tenke at den trolig har vondt.

Og så lurer jeg på hvor mange hunder som stadig går rundt med smerter, uten at eierne forstår at de har vondt. Hvor mange hunder som utaggerer og har aggressiv atferd som kommer av konstant smerte? Jeg tror dessverre at det er mange. For så lenge hunden ikke halter eller piper, så forstår vi ikke at det kan være noe galt.
Legg merke til små endringer i hundens atferd. De har alltid en grunn.

Og det beste er at jeg har erfaring med at den blide, glade, aktive, lekne hunden min alltid "dukker opp igjen" bare vi får fjernet smertene. 
Det har jeg nå erfart tre ganger allerede i Chanties 7 årige liv.

Og DEL GJERNE innlegget, så flere får både sett videoen og lest om atferdsendringer som symptom på smerte.

"Kompani Lauritzen" og dressur

Så du første episode av "Kompani Lauritzen"? Det gjorde jeg - og det var god underholdning. Avisene er fulle av gode anmeldelser og TV2 beskriver selv det som foregår som "beinhard disiplin, orden og total umyndiggjøring".  Rekruttene, som alle forsåvidt har en anelse om hva de går til, får en ganske så sjokkartet start på serien: de fratas sine personlige eiendeler raskt, stilles opp på linje og blir raskt utsatt for strenge stemmer, irettesettelser, latterliggjøring, krav de ikke klarer å innfri, uforståelige rutiner og krevende, fysiske tester. De får vite at de blir overvåket og at det de sier og gjør kan straffe seg eller belønnes seinere. Når de henvender seg til befalet så skal det kun gjøres på en spesiell måte og de må ha tenkt godt gjennom hva de vil med henvendelse, for ellers sløser de med andres tid. Dette er jo gøy - fordi deltakerne og befalet snakker samme språk, de har gått inn i dette med åpne øyne og de VET at det kun er et TV-program. Og at det vil ta slutt og at de tross alt er i trygge hender. Allikevel så skjer det noen veldig interessante psykologiske greier: flere sier de blir redd av måten de blir behandlet på og snakket til, flere syns det er ubehagelig å få voksenkjeft, de syns det de må gjøre og måten det må gjøres på er meningsløst - og flere blir faktisk sure og i dårlig humør - bare etter noen få timer med denne formen for ledelse og disiplin. Det er ganske interessant å se at han som leder og gjør det best i nesten alle øvelser - lengter hjem og angrer på at han sa ja.

For oss som ser på og vet at dette bare er et TVprogram, så er det ganske fornøyelig. Jeg har aldri vært i militæret, så jeg aner ikke om dette er den vanlige måten å bli snakket til på, men kanskje er det det? Uansett så er det god underholdning en lørdagskveld.

Men det får meg også til å tenke litt på hvor sterkt vi reagerer ut fra hvordan vi blir snakket til av andre. Det var ikke mange av deltakerne som ble motivert og lysten til å gjøre en knallgod innsats ved å bli disiplinert, irettesatt og umydiggjort på denne måten. Det var ingen energiinnsprøytning eller godt samspill mellom befal og rekrutt. Maktforholdet er selvsagt ekstremt skjevt.
Jeg må si jeg er glad for at lærere ikke lengre opptrer ovenfor elever som slike maktpersoner, for vi ser jo at selv voksne personer har problemer med å håndtere dette greit. Og vi får demonstrert at selv de enkleste mattestykker, faktakunnskap og tiltalemåter er vanskelig å huske under slikt press - og i frykt for å gjøre feil.
Dette er en god demonstrasjon må at streng disiplin, kjeft, fryktspredning, latterliggjøring ikke nødvendigvis får fram det beste potensialet i menneskene.

Hva så med måten vi behandler våre hunder? Når vi dresserer hunder med kjeft og streng disiplin - får vi samarbeidsvillige og motiverte hunder? Hvis det er superviktig for meg å ha en hund som alltid går fot på tur - har jeg da en hund som er lykkelig? Vil en hund som frykter straff og kjeft være godt konsentrert til å klare vanskelige øvelser og oppgaver?

Jeg syns det var interessant å se at deltakerne i Kompani Lauritzen bare etter noen timer var helt på felgen følelsesmessig: de angret på deltakelsen, de ville hjem, de var redde - og da tenker jeg på hvor fort tar vi knekken på hundene våre med tilsvarende oppførsel og krav? Og hundene våre forstår ikke engang hva de er med på, hva vi sier - eller hva det forventes av dem.
Og verst av alt kanskje, det kan hende deres rekruttskole aldri tar slutt...

Om å ville hverandre vel

I helga spurte ei venninne meg om hvordan jeg takler og tåler kritikk og motstand som leder. Hvordan håndterer jeg at mine ansatte, eller min leder, er dypt uenig med meg - og hvordan løser jeg eventuelt floken som oppstår?
Jeg må innrømme at jeg tenkte en del før jeg svarte - og jeg har tenkt enda mer i ettertid.
Mitt umiddelbare svar var at jeg er glad i mennesker, er nysgjerrig på menneskers ulikhet og at jobben min som leder i all hovedsak er å gjøre alle rundt meg gode. Det gjør jeg først og fremst ved å finne ut hva de er gode på og la de få utvikle det. Og det er lettere for meg å rose og heie på alt de mestrer, enn å fokusere mye på det de ikke er så flinke til, det de ikke liker eller det de rett og slett ikke får til. For alle mennesker er gode til mye!

Da jeg hadde barn i grunnskolealder tenkte jeg mye på dette. Jeg tenkte på alle de barna som strevde med å lese, og nettopp derfor fikk ekstra mye leselekse. Eller de barna som strevde med matte og derfor måtte gjøre ekstra mange matteoppgaver. Syntes disse elevene det var gøy å jobbe ekstra mye med disse fagene som de allerede hadde lav mestringsfølelse med? Jeg har tenkt mye på det at grunnskolen har fjernet de praktiske og kreative fagene. For det er faktisk veldig mange mennesker som er gode i musikk, matlaging, tegning, snekring - i det å kreere, smake, prøve seg fram. Og kanskje ikke like gode i grammatikk eller geometri...

Alle mennesker har mye å bidra med i et fellesskap, på en arbeidsplass, i en forening, i en familie. Enten det er å gjøre små eller store ting, rutinepregede arbeidsoppgaver eller å finne opp kruttet selv. Noen liker detaljene, mens andre bare snakker i store vendinger. Noen liker å arbeide aleine, mens andre liker å jobbe sammen med andre. Noen elsker å snakke mens de tenker og formidle alt de føler, mens noen tenker "saktere",  er grundige, eller liker å ha funnet fram til hva de selv mener før de deler det med andre. Noen er grundige i sine analyser og tenker på konsekvenser, mens andre hopper bukk over alt som kan gå galt.

Som leder i over 20 år - for flere ansattgrupper, så er det klart at jeg har vært borti mange konflikter, både som megler, men også som part - og jeg har fått krass kritikk og direkte kjeft. Jeg har mange ganger analysert og tenkt på hva som egentlig skjedde nå. Noen ganger har jeg virkelig fortjent å bli korrigert eller motsagt, andre ganger har andre kommet på andre tanker etterhvert. Men det jeg alltid spør meg i en slik situasjon er:
-Hva kan jeg gjøre nå for at den andre skal forstå at jeg vil han/henne vel? For i enhver konflikt så dukker det opp noen negative tanker og følelser, og disse bør man ikke dyrke for lenge. For det trollet man mater, det vokser.

FORDI: om man vil hverandre vel - helt oppriktig! - så går man inn i situasjonen på en helt annen måte enn om man skal "ta" den andre. Eller om man skal "vinne" situasjonen. Hvis man vil den andre vel, så ser man konflikten med den andres briller. Og jeg kan lettere forstå hvordan jeg selv kan virke på andre.

Som leder (og menneske) er jeg glad i alle mine ansatte - uansett hva de kan eller ikke kan, uansett hva de gjør eller ikke gjør. Noen syns jeg at jeg blir raskt kjent med og forstår hvordan de "virker", mens andre kan jeg bruke lang tid på å finne ut av. Ofte så tråkker man feil i starten. Jeg pleier å si at som ny leder på en arbeidsplass, så smeller det alltid en gang når man har jobbet i ca 4-6 mnd. Dette fordi ansattgruppa har ulike og alltid litt feil forventninger til sjefen - og sjefen har feiltolket flere av de ansatte. Etter 3-6 mnd så har liksom forelskelsen i forholdet gitt seg, og skuffelsen og ulikhetene dukker opp. Men om man også i denne perioden husker å ville hverandre vel, tolker hverandre i beste mening og er åpne om misforståelser og brutte forventninger - så går det greit. For det eneste man kan bli skuffet over er at ens egne forventninger ikke er innfridd...

Så hva har dette på en hundeblogg å gjøre? Ganske mye, egentlig. Men det kunne også vært skrevet på en hvilken som helst blogg som omhandler mer enn ett levende individ. For jeg har akkurat den samme grunnholdningen til familien min, vennene mine, dyra mine, kollegene mine - som jeg har til alle mennesker rundt meg. Jeg vil dem vel. Jeg vil at hundene mine skal ha det bra, være mest mulig fylt av positive, glade følelser - og da må min kommunikasjon med dem også være positiv. Jeg må bygge opp under det de er gode på, det de mestrer og gi de en tilværelse som de elsker! Og de må vite at jeg aldri setter dem i situasjoner de ikke takler. Akkurat som de jeg skal lede på jobben.

Jeg bruker mye av min leder- og kommunikasjonskompetanse i hundetreningen, og jeg bruker ganske så mye hundepsykologi på menneskene rundt meg.

💚Man kommer nemlig langt i alle relasjoner når man vil hverandre vel!💚