Utendørs aktivitetstips for glade hunder

Endelig er bok 2 i serien "Lykkelige hunder" utgitt, 5 år etter jeg ga ut "25 innendørs aktivitetstips for glade hunder". I den nye boka er hensikten å vise fram hvor lett det er å gi hunden mer aktivisering når dere er utendørs. Enten det er i naturen, i hagen eller i et tettsted. Det er fullt av muligheter overalt, det gjelder bare for deg som hundeeier å se det, - og noen ganger må du tilrettelegge bittelitte granne. Innledningsvis forklarer jeg hvordan du kan få hunden din til å gjøre det du vil; hvordan du kan bruke shaping og lokking, og hvorfor det kan være viktig med balanseøveølser for hundene. Jeg forklarer litt om hvordan hunden lærer og hvorfor det er viktig at hunden får lov til å løse problemer selv. Vi er nemlig veldig raske til å løse alle hundens problemer, enten det er en leke som har forsvunnet litt innunder sofaen, eller det er en litt bred bekk det er vanskelig å komme seg over for en hund som ikke er glad i å bade.

 

Begge disse bøkene er skrevet for den helt vanlige hundeeier, for alle oss som bare har hund, og som ønsker å gi hunden en litt mer aktiv hverdag. Derfor trenger hverken hundeeier eller hund noen forkunnskaper for å ha glede av disse bøkene. Alt du trenger å vite er nøye beskrevet innledningsvis. Og bøkene er korte, på kun 65 sider, så det skal være overkommelig for alle å lese dem. Bøkene er skrevet for voksne, men også hundeinteresserte, større barn vil ha stor glede av disse. 

Den første boka mi "25 innendørs aktivitetstips for glade hunder" er kjøpt inn av flere bibliotek og veterinærer. Flere veterinærer er glade for at de har en bok å anbefale til hunder med bevegelseshemming, enten det er pga sykdom eller for en kort periode pga operasjon. Det å ha enkle innendørs aktiviteter, beskrevet i detalj - og som ikke krever noe spesialutstyr utover det alle allerede har hjemme - er nyttig for mange. Boka "Utendørs aktivitetstips for glade hunder" er bygd opp litt annerledes, da det vil variere stort hva slags utendørsmiljø hver hundeeier har tilgang til. Den inneholder selvsagt konkrete tips, men her er hensikten mer å inspirere deg til å se alle mulighetene som finnes når dere er ute. I tillegg forklarer jeg hvordan hunden virker, og ikke minst hvilke bonuser både du og hunden får når dere gjør aktiviteter sammen i hverdagen! Aktiviteter som det ikke tar noe tid å forberede eller tilrettelegge for, bare å utføre når anledningen byr seg. 

 Visste du at en hund som har fått brukt både hodet og kroppen litt ekstra, blir en roligere og mer fornøyd hund hele døgnet ellers? Og at en hund som erfarer at dere gjør noe sammen, vil samarbeide mer med deg også i andre situasjoner? Og ikke minst: at ved å gjøre aktiviteter sammen, så blir du bedre på å forstå hunden din, og en mer oppmerksom hundeeier? Her er det bare vinn-vinn over hele fjøla! 

Begge bøkene kan kjøpes direkte fra meg (mskybakm@gmail.com), eller der man ellers kjøper bøker. Har du lyst på begge to, så send meg en e-post, så selger jeg med den første boka til halv pris (dvs 100 kr). Portoutgifter på 46 kr kommer i tillegg.

Prosjekt hagedam

 Jeg har alltid ønsket meg dam i hagen, men har vært usikker på hvor vanskelig det egentlig er. Mange har jo ferdig, formstøpt dam i hardplast, men det synes jeg jo blir litt lite. Hensikten med å ha en hagedam - for meg - er i all hovedsak et sted hvor fugler kan drikke og bade, samt at den kanskje også tiltrekker seg andre insekter eller dyr. Nå har jeg bodd i Larvik i straks 4 år, og her var en del av hagen min helt perfekt for en dam! Og med en kjæreste som alltid sier "Det kan da ikke være så vanskelig å få til!" på alt jeg tenker kan bli utfordrende, så var det bare å sette i gang. 

Og når jeg først skal lage dam, så ble det med både øy og bekk. 

Dammen min har strand. Helt til venstre i bildet kommer bekken inn. 

Jeg har alltid likt å "lage" ting, enten det er hundeklær, fuglekasser eller skapbur til chinchillaer. Det å pusle i hagen og feks få et barkebed (som var det som fantes her da jeg kjøpte huset) til å bli til et skikkelig fint blomsterbed er en stor drivkraft. Men jeg er ikke like god på planleggingsfasen. Jeg er mer en "vi starter og så får se hvordan det blir"-type. Det betyr at også hagedammen ante jeg ikke hvordan skulle bli; hverken størrelse, form eller beplanting. Det eneste jeg visste var at jeg ville den skulle ha litt størrelse, at den skulle ha ei øy og en bekk, og at jeg ville ha strand. Samt at den skulle tilpasses fugler og dyr - i hagen. Jeg har ikke noe ønske om å ha fisk, og fordi jeg bor på byggefelt så kan uansett dammen ikke være djupere enn 20 cm (pga drukningsfare). 

Steg 1 var å forsøke å finne ut hvor stor den skulle bli. Her brukte jeg et tau for å se mulighetene. Og så var det bare å begynne å grave. 

Formen og størrelsen på dammen endret seg stadig...

Så bestilte jeg ferdig dampakke hos Niigata (på nett), og så var det bare å få gjort underlaget jevnt, strø i sand for å forhindre at noe spisst ødela underduk og damduk.

 

Deretter var det om å gjøre å få lagt underduk og damduk i, så pent og skrukkefritt som mulig. Noe som viste seg å være umulig!

Så på et tidspunkt var det bare å bestemme om vi skulle ha mange småskrukker, eller noen få store skrukker. Vi prøvde å velge få og store skrukker. Hvor smart det blir i lengden, gjenstår å se. 

Ettersom hagen min skråner bittelittegranne, så var det også vanskelig for meg å "forstå" nøyaktig hvor vannlinjen ville gå. Jeg er nok mer praktisk anlagt, så løsningen ble å fylle vann i, for å deretter justere kanten under duken i høyde. Her ble det ganske mye prøving og testing, før jeg fikk det sånn passelig til. 

Deretter, når det var greit nok utgravd og tilpasset, så var det å fylle på sand på bunnen, og deretter ulik stein oppå. Og det ble MYE stein. Vi koplet til pumpe og filter og satte igang systemet. Det ble jo veldig grumsete vann når vi helte i sand og stein. 

Jeg var også spent på om stranda jeg ville anlegge øverst ville fungere. 

Vi tok oss også en tur til Tropex for å kjøpe damplanter, og jeg lurte fælt på hvordan disse skulle plantes. Jeg har jo sett at det brukes plantekurver, men der anbefalte de rett og slett å plante rett i grusen på bunnen, om vi hadde mulighet til det. Og det hadde vi jo! 

Jeg ville også at dammen min skulle ha en liten bekk. Første forsøk her ble en bekk med for stort fall, noe som ga veldig mye lyd. Risle og plaskelyd, og det kjente jeg raskt at jeg ikke orket å ha. Jeg er veldig glad i stillhet, og vi måtte derfor grave bekken djupere så den fikk mindre fall, samt at vi måtte kjøpe en fordeler som gjorde at ikke alt vannet fra pumpa gikk i bekken. Dette ble veldig bra - i jeg er strålende fornøyd med bekkløsningen. Foreløpig så er damduken ganske synlig, men dette skal få gro igjen etterhvert. 

Jeg oppdaget også raskt at en del insekter forvillet seg uti vannet, og jeg måtte stadig ha redningsaksjoner for berge de opp. Jeg kom derfor å ideen om å lage en bru fra øya med myggnetting under, slik at når de seilte under brua ville de bli fanget opp på myggnettingen jeg har hengt under. På sikt skal brua bli penere, men inntil da så fungerer denne fint. 

Og dammen min har nå blitt akkurat som jeg har ønsket meg! Jeg har montert kamera for å fange opp om det blir noe dyreliv her, og jeg ser at det er en del katter som er innom og drikker litt natterstid. Samt at i hvertfall skjærene har oppdaget at de både kan bade, drikke og til og med finne seg litt mat her. 

R.I.P. Chantie ♡

I går var dagen kommet da vi måtte ta farvel med Chantie - for alltid. ♡ Det var vondt og trist, men samtidig godt fordi det var det beste for henne. Akkurat da. Det har røynet på med henne den siste tida. Og vi har vært forberedt på at dagen rykket stadig nærmere. I litt over 11 år har vi fått ha deg i livene våre.

Chantie har vært en reaktiv hund med dramatisk atferd, som en veterinær så godt beskrev henne for mange år siden. Helt fra hun var valp var hun en håndfull, - og mer enn det. Jeg husker en periode da ungene gjerne ville sitte i sofaen og se på TV om kvelden, mens Chantie satt mellom dem og TV´n og bjeffet - konstant. Fordi hun ville herje - eller ha oppmerksomhet, eller bare ikke visste helt hva hun skulle gjøre. Den første sommeren vi hadde henne så kunne vi ikke gå i shorts, ettersom så fort noen gikk over gulvet inne i huset så satte hun tenna i leggene på oss - og hun syntes det var kjempegøy. Mens vi etter beste evne forsøkte å ignorere den glefsende valpen... Vi forsto jo fort at vi hadde fått en valp med altfor mye energi, arbeidsvilje, pågangsmot og med minimalt behov for hvile. En gang vi så på TV, så gnagde hun tapetet av veggen!

Hun var jo en eventyrblanding (border collie, labrador, riesenschnauzer og rottweiler) som helt sikkert gjorde det vanskelig for henne - og hun hadde garantert mye å stri med oppe i hodet sitt. Men for en læringevne og læringsvilje! Det var ikke den øvelse hun ikke mestret ganske så raskt, men å finjustere atferden - eller prestere når hodet kokte klarte hun ikke. Hun kunne ha de kuleste oppvisninger av triks når hun var "på", mens i hverdagssituasjoner kunne hun freake helt ut og utagere om hun fant det for godt. 

Chanties litt ville og uvørne atferd har gitt henne en god del skader opp gjennom. Flere knekte tenner (hjørnetanna måtte tidlig rotfylles pga brist..), to øyeskader (en fra lek med Tasja, og en fra herjing i skogen), angrepet av to hunder (en schæfer som sto i bånd som hun sprang bort til for å hilse - og som ikke syntes det var noe stas, og en rottweiler som bare løp rett ut av en hage når vi passerte og beit henne) og generelt en del muskelproblematikk. I tillegg har hun hatt depresjoner i forbindelse med løpetid (endte med at veterinæren anbefalte kastrering), blodøre, analkjertelbetennelse, nakkeprolaps, utvekst på beinet som sprakk, muskelsvinn i bakparten - samt noen epilepsianfall oppgjennom. Men til tross for mange-mange veterinærturer (takk til Gjensidige for fantastisk hundeforsikring!) så var hun en glad og lykkelig hund! Hun var overlykkelig hver eneste gang jeg kom inn døra, enten jeg hadde vært borte en halvtime eller 3 dager. Og til tross for stiv nakke og rygg, så logret hun alltid så fælt så hun var helt i bue. 

Chanties noe krevende treningsbehov og ekstreme læringslyst gjorde at jeg selv tok hundetrenerutdannelse hos Innlandet hundesenter for å kunne bli en enda bedre hundeeier for henne. Deretter har det blitt flere kurs om hunder med utfordrende atferd - eller bare kurs for å ha noe å drive med (nosework, smeller, agility, valpekurs, unghundkurs, hverdagslydighet ++) og flere ukeskurs på Skeikampen med Lundquist hundeskole som virkelig lærte oss hva lykken i livet egentlig er: nesearbeid!! Alt fra rundering, til sporsøk og feltsøk var lykken for Chantie - og jammen gjorde hun ikke stor suksess som vannredningshund også!

Pga Chantie så har livet mitt blitt noe helt annet - enn det ville vært uten. Jeg har fått venner for livet gjennom alle aktiviteter jeg har gjort for eller med henne, eller som en følge av min kompetanse på hund. Jeg har holdt mange kurs med med fokus på at hunden skal ha det gøy og mestre! Hverdagslekekurs. Og jeg har gitt ut bok om aktivisering av hund. Jeg har også endt opp med å jobbe for Huldra forlag som eies av to av de beste hundetrenerne som fins: Turid Rugaas og Anne Lill Kvam. Ingen ting av dette hadde skjedd uten Chantie!

Chantie og jeg har hatt suksess - og vi har hatt tøffe tider. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det har vært krevende og slitsomt. På et tidspunkt skjønte jeg jo at jeg ikke klarte å gi Chantie "nok" å bryne hodet sitt på, så lenge jeg var i full jobb - så løsningen ble å skaffe en selskapshund: Tasja. Tasja og Chantie hadde det fint sammen, men det var også ganske ulike - noe som har bydd på utfordringer. Blant annet så har jeg jo ikke kunnet gått tur alene med de sammen; - da Chantie dessverre har syntes en del mennesker har vært skumle (som kan ha gjort at hun mot noen utagerte på tur), mens Tasja etterhvert som hun vokste opp bestemte seg for å synes hunder - alt av hunder! - var nærmest livsfarlige. Så det har blitt mange kilometer på meg hver dag; først med den ene og så med den andre...

Og nå når vi måtte ta farvel med Chantie - i går, så var det med visshet om at hun har en helt spesiell plass i manges hjerter for alltid! ♡ 

 
De siste åra har Chantie mistet mer og mer muskulatur - særlig i bakparten. I tillegg har det dukket opp flere og flere kuler under huden og under musklene. Hun har de siste årene gått jevnlig og fått massasje  (takk til Gry hos Årnes dyreklinikk og Trine hos Hansons & Larvik smådyreklinikk)  - noe som jeg med sikkerhet kan si har gitt henne flere måneder ekstra. Det siste halve året har vi derimot lagt merke til at hun har hatt mer og mer trøbbel med bakparten, og særlig høyre bakbein. Hun kunne snuble litt på tur og noen dager var verre enn andre. Men vi tilpasset turlengden og terrenget - for Chanties største lidenskap (bortsett fra MAT) var tur. Det å få gå langt, lukte mye, rulle og bade i enhver sølepytt eller bekk. Så vi har alltid visst at den dagen det var helt slutt på tur - så er det over. Vi kan ikke ta med Tasja på tur - og ikke gå med Chantie. 

Lørdag kveld skjønte vi på Chantie at smerten hadde økt, og at det var problematisk. Samtidig oppdaget vi at hun hadde begynt å slikke seg på siden; og under pelsen kunne vi se svarte flekker i huden - som nok var smertefulle. Og som var begynt å bli hårløse. For to måneder siden opplevde vi at det vi trodde var en vorte hun hadde på labben sprakk, og som måtte opereres bort. Veterinæren var da tydelig på at dette ikke var et godt tegn, men at vi kunne håpe på at det tok tid før det kom tilbake... Lørdag og søndag fikk hun litt ekstra smertestillende, var ute i hagen litt, men ville ikke leke med Tasja, naturlig nok. Og vi merket at hun hadde vondt. Hun ville være inntil oss, eller sove i kjelleren under trappa. Natt til mandag ville hun sove i senga mi (hundene mine får alltid lov til det når de er sjuke eller har behov for det, men i det daglige vil jeg helst ligge aleina), og det ble en litt urolig natt. Det var tydelig hun hadde vondt, også når hun lå. 

Den siste turen

Så - mandag fikk hun sin siste gåtur (utrolig hvordan adrenalin er smertedempende!), masse kos og omsorg når hun ville det, godis og mat - og når jeg sa vi skulle dra til dyrlegen så jogget hun logrende til bilen. For hennes erfaring med å dra til veterinæren er bare positiv: godis, snille folk og hvis hun har vondter - så fikser de det ♡.

Chantie sovnet inn med Benjamin, Karen og meg rundt seg - og hun spiste godis til det siste.

Takk for at vi fikk deg i livene våre, Chantie!

For alt du har lært oss. 

Og for all kjærlighet du ga oss. 

R.I.P.

Slitne muskler, stiv kropp og hodepine

 Jeg har mye stillesittende arbeid på jobb, mer nå enn før, og det merkes selvsagt på nakke, skuldre og rygg spesielt. Jeg blir stiv, får litt spenninger og når det blir ekstra ille så kan jeg få spenningshodepine. I tillegg merker jeg også at når jeg har gjort noe litt krevende fysisk, så blir jeg mer støl og stiv enn jeg gjorde da jeg var yngre. Enten er dette fordi jeg sjeldnere utfordrer kroppen hardt, ellers så kanskje det rett og slett er slik at vi blir stivere og stølere med alderen. Og om ikke det er nok, så har jeg alltid hatt en litt kranglete rygg som gjør at jeg i perioder kjenner på litt isjiassmerter som stråler nedover i beinet og som gjør at jeg da tar meg ekstra sammen og både gjør mer øvelser og er oppmerksom på hva jeg gjør - til jeg har fått has på dette. Men det som er sikkert er at om jeg ignorerer alle signalene som kroppen sender meg på at noe er galt, noe er i ferd med å bli skjevt, at jeg overbelaster eller feilbelaster - så blir det bare verre. Min løsning er derfor todelt når jeg forstår at de kroppslige problemene er iferd med å sette seg: a) jeg skjerper meg og gjør mer styrkeøvelser av kjernemuskulatur og noen spesialøvelser for problemområdet og b) jeg søker hjelp hos fysioterapeut/muskelterapeut for å få dypere massasje, få blodomløpet igang, få punktbehandling osv. I perioder går jeg ukentlig og blir massert. Og ved å kombinere disse to "løsningene" så kommer bevegeligheten tilbake og smertene forsvinner. Jeg er ganske sikker på at jeg selv helt alene ikke hadde klart å får bukt med dette - selvom jeg inderlig godt vet hva som skal til! 

Så hva har dette på en hundeblogg å gjøre? Jo - hundene våre får også slitne muskler, stiv kropp, feilbelastninger og hodepine. Men de kan verken si ifra til oss, ta seg en ibux når smertene blir for store eller bestille time hos terapeut...Det eneste de kan gjøre er å prøve å bite i seg smerten, endre atferd (halte litt, gå saktere eller raskere) og bli aggressiv (for eksempel for å få være i fred når hodepinen er sterk!). Og hva gjør hundeeieren når hunden endrer atferd? Kanskje tar man den til en veterinær fordi den halter - og veterinæren undersøker beinet uten å finne noe galt. Kanskje blir eieren sint på hunden ettersom den har begynt å utagere/knurre fordi den har veldig vondt og smerteterskelen er nådd? Det er mye som går galt her...Les gjerne mer her om de små signalene som vi som hundeeier må plukke opp.

Chantie nærmer seg 10 år og har i flere år allerede hatt muskel- og skjelettplager. Hun har alltid hatt en eksplosiv atferd og det er mye brå bevegelser uten oppvarming. Da vi bodde i Nes fant vi en fantastisk behandler som ga henne både massasje og laserbehandling - og både hun og jeg kunne kjenne på musklene at hun hadde godt av dette. I tillegg merket jo jeg det må ganglag, tempo og humør at hun hadde veldig stort utbytte av dette.  Nå som vi bor i Larvik så var jeg jo spent på om det fantes noen som kunne hjelpe oss med dette også her, og det gjør det heldigvis! Vi har funnet en utrolig dyktig og tillitsfull hundemassør ved Larvik smådyrklinikk - og hun gjør underverker med Chantie. Etter bare 2 behandlinger så kjenner jeg når jeg stryker over ryggen hennes at hun er blitt mindre "taggete" og kromrygget blant annet. Og selvom Chantie ikke kan fortelle meg at hun har veldig vondt, at hun har spenningshodepine eller at hun har isjiassmerter - så tilsier kroppen hennes at hun har veldig vondt. Og det er viktig at vi som hundeeiere forstår at hundenes kropp, muskler og smerter oppfører seg akkurat som hos oss. Forskjellen er bare at hunden ikke kan fortelle oss det - og vi må derfor være ekstra oppmerksomme.

Jeg er jo klar over at jeg nå har en godt voksen hund - men håper jo at jeg har henne noen år til. Og da må jeg i hvertfall sørge for at disse årene blir så smertefri som mulige, for Chantie.

Det er så man mister trua på menneskerasen...

Hva er det med folk??!! Hva er det som gjør at voksne - forhåpentligvis ganske intelligente - folk mishandler hundene sine når hundene ikke oppfører som eieren ønsker????!! Hva er det som bor i mennesker som først tyr til smerte for å prøve å kontrollere et annet individ??! Jeg blir skremt, lei meg og sint... Nå nettopp gikk Chantie og jeg tur, og møtte et voksen par - ca i 30-åra, vil jeg tro. De hadde to små hunder i bånd, altså en hver. Så fort de fikk øye på Chantie begynte de å bjeffe febrilsk. De er jo avlet fram for å varsle, så det er en helt naturlig atferd for slike små hunder. Kvinnen tok med seg hunden sin raskt forbi oss, og selvom den bjeffet mot oss så gikk det jo egentlig helt greit. Mannen derimot, valgte en annen metode: heiste hunden opp etter halsbåndet, la den på rygg i armkroken og skrek "nei" gjentatte ganger i ansiktet på den. Aner ikke om han gjorde noe annet fysisk, for det var begynt å bli skumt, og jeg ville jo avverge hele opptrinnet så jeg gikk raskt videre med Chantie. Når han så satte hunden ned igjen, så bjeffet den selvsagt mot oss igjen - for om dette er det den opplever hver gang den møter andre hunder, så skjønner jeg at hundens værste mareritt er andre hunder.... Og hva gjorde eieren?? Han bare løftet båndet så høgt opp at hunden hans dinglet etter halsen 50 cm over bakken mens han gikk videre!! Jeg klarer ikke å forestille meg den smerten denne hunden opplever - sikkert mange ganger hver eneste dag på tur. Hunder har jo anatomisk en hals som er ganske så lik vår. Hvordan hadde du hatt det om du ble heist opp kun etter et halsbånd som er la oss si 3 cm bredt? Tror du at du kunne blitt skadet? At halsen din, pusterøret, nakkevirvler, nerver tar skade av slik behandling? I tillegg kan tungebeinet knekke. Det beinet som er festet for en del av svelg- og halsmuskulaturen. Og det gir enorm smerte. Også skjoldbruskkjertelen skades av å bli hengt...

Hvorfor har ikke en voksen mann, på la oss si 80 kg, en bedre måte å håndtere sitt kjæledyr på - på maks 4 kg?? Hvordan reagerer slike mennesker i andre situasjoner hvor de ønsker å utøve makt over andre levende vesner?! Hvorfor har slike mennesker dyr i det hele tatt? Og hvor mange hunder er det som flere ganger daglig opplever dette? Jeg innrømmer at tårene rant da sjokket la seg 😭😭😭 - og bildet av den snurrende, dinglende pomeranianen har brent seg fast på netthinna mi...

Snøkaos og vennlighet

 

Etter å ha bodd i Larvik i en og en halv vinter, så har jeg nå skjønt at de få gangene det snør – så snør det til gjengjeld mye. På tre dager nå så har det kommet 60 cm her i Nordlia hvor jeg bor. Midt i en liten bakke på et byggefelt litt nord for Larvik sentrum. Jeg føler jeg har vunnet i Lotto ettersom jeg fant et hus i gangavstand til jobb da jeg var på husjakt våren 2021. Og særlig slike dager hvor snøen laver ned er det supert å bare gå på jobb, bakse seg hjem igjen, spise middag - for deretter først om kvelden måtte ut og begynne å skuffe bort snøen. I går kom det ca 40 – 45 cm i løpet av dagen. Og jeg skjønner jo at de som brøyter snø også har mer enn nok å gjøre, for på store deler av byggefeltet mitt var det ikke brøytet noe i løpet av dagen, og biler sto litt her og der – og folk måkte og freste (med snøfres, altså) overalt når jeg gikk hjem. Jeg har selvsagt full forståelse for at det er mye å brøyte for brøytemannskapene, men det skaper jo litt ekstra utfordringer for alle så lenge det ikke er brøytet noe som helst, og man bare må kjøre flere hundre meter og håpe man ikke møter noen i de samme hjulsporene. 

I går kveld da jeg drev ute og måkte innkjørselen min, så var vi jo mange i samme situasjon. Flere måtte bare gå fra bilen sin midt i veien, mens de måkte som gale for å få vekk snøen og få kjørt inn på tomta si. Jeg reflekterte ikke så mye over de ulike bilene, men så ropte en mann til meg og lurte på om jeg kunne hjelpe ham. Det kunne jeg selvsagt. Det viste seg at han hadde kjørt seg fast og blitt stående litt på tvers, etter hvert som han hadde prøvd å komme seg ut av grøfta. Han hadde selv prøvd å grave den løs, samt lagt noen matter under hjulene for å få feste, men de skled bare unna, og bilen bare spant seg lengre og lengre nedi snøen... Vi forsøkte oss med planker under hjulene for å gi dem feste, vi gravde og jeg dyttet, men bilen sto fast. Imens dukket brøytebilen opp, og oppdaget at han sto fast, så da dyttet han bare snøen midt i veien helt fram til der bilen sto, og dro videre. Og så dukket det selvsagt opp en og annen bil som skulle ha vært forbi, men som så hva som pågikk – så de snudde og forsvant... Det kom en bil med ungdommer, som vi ropte til og spurte om kunne hjelpe til å dytte, og det kunne de i ca 5 minutter, men så måtte de dra videre på trening. En eldre mann gikk forbi og ropte at vi måtte putte mer snø under hjulene for at bilen skulle få feste – og gikk videre. En annen dame i nabolaget måkte sin innkjørsel, og kom bort og hjalp til å dytte hver gang vi hadde måkt mer, flytta på plankene osv. Så dukka brøytebilen opp igjen, nå på veien foran oss, og la igjen en liten haug der også, og forsvant igjen. Det var jo for såvidt bra, for da var det i hvert fall mulig å kunne kjøre ned bakken, bare vi fikk løs bilen og fikk fjernet den nye snøhaugen som nå var lagt foran bilen. Så etter å ha hakket, dyttet og måkt vekk all snøen under bilen, som hadde pakket seg der, all snøen fra grøfta foran bilen, veien foran samt den nye snøhaugen som var lagt foran bilen så klarte vi etter ca 3 kvarter å få den løs. Da hadde det også dukket opp en annen nabo med snøskuffe som heller ikke kom seg hjem pga snøhaugen i veien bak bilen. 

Etter at naboen hadde fått kjørt bilen ned bakken og rundt byggefeltet og hjem igjen – og jeg hadde gjenopptatt måkinga i min innkjørsel, så kom han gående til meg. Han takket veldig (med håndtrykk) for at jeg var den eneste som hadde gjort en skikkelig innsats for å hjelpe ham i den fortvilte og irriterende situasjonen han hadde havnet i. Mens andre bare hadde hastet videre. Som takk ble han med og måkte innkjørselen min. Og sa at jeg bare måtte si ifra om jeg trengte noe hjelp i framtida,- og at nå visste han hvor han kom til å ringe på om han trengte hjelp en annen gang også. Det at jeg ikke bare hadde gått igjen når vi ikke fikk løs bilen på første forsøk, men at jeg var med ham helt til problemet hans var løst var det han syntes var så unikt. Jeg ble rørt av dette, ettersom det for meg er en selvfølge å hjelpe folk som trenger det, om så bare å være der med dem, men innser jo at det kanskje ikke er like naturlig for alle. Og at dette kanskje er noe vi har blitt dårligere på de siste åra? Det er kanskje lettere å se vekk enn å hjelpe noen som trenger det? 

Som nyinnflyttet til et ukjent nabolag, i en ukjent kommune – helt uten nettverk – så er jeg jo avhengig av at det fins hjelpsomme og hyggelige mennesker rundt meg. Og i går kveld fikk jeg heldigvis enda en ny person i mitt nettverk. 💛 Så med denne lille historien så vil jeg oppfordre andre til å se seg litt rundt - og se om det er noen i ditt nærområde som kanskje trenger å ha deg i sitt nettverk.

Hunden er sjefen!

 

På et eller annet tidspunkt har det gått veldig feil i manges oppfatning av hvordan man skal være mot "menneskets beste venn". Vi har glemt at hunden er et dyr som har en sterk iboende, medfødt trang til å samarbeide med flokken sin, til å unngå konflikter og til å gå gjennom ild og vann for alle den er glad i! Det er en grunn til at hunder (eller ulver som det var da) er det første husdyret til menneskene. Allerede for trolig 50 000 år siden begynte mennesker å se fordelen av ulvenes instinkter og egenskaper - og ulven dro nytte av menneskene ved å få lettere tilgang til mat og varme. De tammeste ulvene kunne bo sammen med mennesker og varslet feks ved fare, kunne etterhvert bidra både i jakt og i gjeting av andre tamdyr. I mange hundre, kanskje tusenvis av år, samarbeidet ulver/hunder og mennesker og hadde gjensidig nytte av det! Mens i dag har vi ikke bare avlet fram akkurat de individene vi ønsker, men vi jobber også hardt med å "dominere" dem og undertrykke dem... Hvordan kunne det gå så galt?! Når sluttet MENNESKENE å samarbeide med hundene?

Jeg vil derfor slå et slag for at vi husker på at hunden må få være sjefen! Hunden må få være sjef i eget liv. Kun hunden vet hvordan hunden har det. Kun hunden vet hvilke frykter, gleder, sorger, bekymringer og andre følelser den til enhver tid har. Kun hunden vet hva den "vil" i en situasjon - og den eneste måten den kan fortelle OSS om dens ønske er å VISE oss. Og da må vi lytte. Vi må lese hundens signaler. Vi må være mottakelige når hunden forsøker å fortelle oss noe; enten det er ved å dra i båndet, bjeffe, krype sammen, slikke oss eller hente ting.

Jeg ønsker at hundeeiere fokuserer på å bli kjent med sin egen hunds følelser og tanker - som er det som ligger bak enhver atferd - istedenfor å fokusere på å "dressere" hunden...

***

Jeg ønsker at hundeeiere responderer på hundenes initiativ; på det hunden uttrykker at den vil, istedenfor å mene det er viktig at hunden aldri får det som den ønsker...

***

Jeg ønsker at hundeeiere senker egne krav til valp og unghund - og heller legger planer for samhandlingen når hunden er ferdig med denne perioden hvor hverken hode eller kropp er i vater...

***

Jeg ønsker at hundeeiere skal være mindre opptatt av å bestemme over hunden, og heller tenke at de skal gjøre livet dens så godt som mulig! Det er hundene som er best på å "være hund", mens vi hundeeiere derimot er best på å være menneske. 

***

Mange hunder lever i dag utilfredsstillende liv. Det fins gjeterhunder uten noe å gjete (og som får kjeft når de gjeter det de kommer over som kan gjetes feks syklister!), det fins varsler-hunder som får kjeft når de varsler (står i vindu og bjeffer på alt og alle!), det fins jakthunder som aldri får jakte (og som får kjeft om de rømmer og sporer!), det fins apporterende hunder som ikke får ros når de henter pinner, sko, bader i myrhøl osv. Det er ikke så lett å være hunder hos oss i dag. Mange hunder er dessuten alene store deler av døgnet (8 timer om natta + 8 timers arbeidsdag) - og da er det ikke rart at instinktene kan ta overhånd på den halvannen times turen som hundeeieren ønsker seg en rolig rusletur uten noe trekking i båndet, bjeffing, jakting eller intens sniffing i grøfta.

Hvis du nå fikk lyst til å endre din måte å være mot "din beste venn på", så kan du begynne med å endre måten du går tur med hunden på. Dersom det er du som skal ha en trimtur, så kan du i all hovedsak bare la hunden være hjemme - med mindre du har en hund som er avlet fram for å løpe fort og langt (greyhound feks). For når du skal gå tur med hunden - så skal fokuset være på hundens behov. Og hundens behov er å snuse, markere, grave, rulle, spore, lete etter noe å spise, jakte, apportere osv. Dette betyr at det ikke er sikkert at det er den ruta du har tenkt å gå som er mest interessant for hunden. Ei heller at den tar så kort tid som du har planlagt. Mange er veldig opptatt av at hunden ikke skal få lov til å ha stramt bånd under noen omstendighet - men hvordan skal hunden da få fortalt deg hvor den vil? Hvor det lukter ekstremt godt? Hvor rådyret eller nabohunden har gått eller tisset? Jeg klarer ikke å se at det er noe galt i at hunden drar i båndet for å vise meg hvor den vil, og jo fortere jeg responderer - jo kortere tid trenger den å dra. Det er jeg som må være tydelig i min respons på at jeg har oppfattet hva den vil. Og hvis jeg har litt lengde på koppelet, så er det enkelt å gi den de metrene den må ha for å komme dit den vil - og jeg trenger ikke bli sur for at jeg må gå 2 meter ned i grøfta. 

Det er litt rart, for vi vil jo at hunden skal gå til døra for å varsle at den må ut å tisse, men vi vil ikke tillate at den henter en leke for å si ifra om at den har lyst til å leke litt. Vi vil at hunden skal gå litt inn i skogen (vekk fra stien) når den skal bæsje så vi slipper å plukke opp, men vi vil ikke at den skal trekke oss litt ut av stien for å snuse på harebæsj for å få tilfredsstilt sine snusebehov. Jeg tenker at vi ikke gjør det så lett for hundene våre dersom vi lager mange "begrensinger" for hva den skal kommunisere til oss om. Det blir utrygge hunder av slikt! Jeg mener det heller er vi som må bli flinkere til å lytte til hunden og respondere raskere. Det er vi som må forstå at den må få lov til å være sjef i eget liv - og det er vi som må legge oss i selen for å forstå mest mulig, gi hunden kreditt og feedback for å forsøke å få oss til å forstå. Og hundene føler nok stor mestring og lykke i at vi faktisk forstår hva den "sier" til oss. Og jo mer vi forstår og responderer positivt på hundens ønsker - jo mer vil hunden kommunisere med oss. For da vet den at det funker å "snakke" til oss. Og den vil bli mindre frustrert, og også bli flinkere til å lytte til våre behov. Vinn-vinn, altså.

I videoen over her ser dere hvordan Chantie først gjør en vurdering, og så viser at hun vil til høyre...💜 

Og da ble det høyre.

Mens litt seinere på turen måtte jeg bestemme, og da er det viktig at jeg gir beskjed i god til - slik at hun vet at nå er det jeg som bestemmer retningen. Og selvom hun nok sikkert kunne tenke seg å gå til høyre her også, slik at turen ble lengre, så var det ingen "protester" mot det.

Sladretrening er gull verdt!

 Chantie er en hund som lett utagerer. Særlig mot "litt skumle menn" (hennes målestokk!), men også mot andre som kanskje kommer for brått på eller for nært. Feks kan en møtende jogger være litt problematisk, like etter at vi har møtt på en katt. Som hun har gått bananas mot.... Men heldigvis har vi brukt mye sladretrening og i dag tenkte jeg at jeg ville vise hvordan sladretreninga ser ut i praksis - i en virkelig situasjon. 

Hva er egentlig sladretrening? Jo, det er at hunden skal "sladre til deg" når den ser noe. Og dette noe som vi trener på er nettopp "ting" (=triggere) som hunden kan finne på å utagere på. Dersom hunden utagerer på katter, hunder, folk, biler, gjeter syklister osv så er dette gode objekter å trene inn en god sladring på. Chantie kan veldig mange ord, så jeg bruker litt forskjellige ord. I videoen her hører dere at jeg bytter ord fra "folka" som jeg trodde hun ville respondere på, til "jogger´n" ettersom hun ikke begynte å sladre med en gang. For Chantie er reaktiv- og det betyr at ofte når jeg ber henne om en øvelse, så får hun et adrenalinrush som gjør at hun ikke klarer å samle seg om oppgaven med en gang. Hun trenger ofte noen sekunder på å kople det jeg sier til hva det betyr for henne. Jeg tror rett og slett ikke det spiller noen rolle hvilket ord jeg bruker på triggeren, fordi det er når jeg sier "Ser du..." at hun vet hva øvelsen er. Nemlig at hun skal SE først på det skumle/spesielle/triggeren - og deretter SE på meg. Årsaken til at nettopp dette er en fantastisk øvelse er at jeg vil unngå at hun stirrer - så belønningen kommer først når hun SER på meg etter å ha sett på triggeren. Chantie er en border collie-blanding, noe som gjør at hun har et intenst blikk, og det er mange andre hunder som reagerer på det. Og hvis hun får lov til å stirre lenge på noe, så vet jeg at det blir vanskelig å få henne ut av "transen". Og muligheten for at hun utagerer og gir seg selv en dårlig opplevelse er større. Men det å NEKTE henne å se på det hun aller mest i verden har lyst å se på er ingen løsning. Enten hun vil stirre fordi hun er nysgjerrig, skeptisk, redd eller opphisset - så vil hun føle at hun ikke har kontroll over situasjonen dersom jeg tvinger henne til å ikke se (=avledning). Så når triggeren er ikke så fryktelig ille, og Chanties dagsform er riktig så bra  - så bruker vi oftest sladretrening. Hvis hun har en dårlig dag, det kommer en kjempeskummel mann eller jeg vet at hun har hatt mange stressende situasjoner før i dag som gjør at det er stor sjanse for at dette møtet er det som gjør at hun utagerer, så bruker jeg avledning for alt det er verdt. Nettopp fordi det er BEDRE for Chantie at hun ikke utagerer - enn at hun gjør det. Så da kan jeg ta ibruk alle midler: godbitsøk i grøfta, gå en annen vei, bruke 1-2-3-øvelsen, fore på med godbiter tett i tett mens vi passerer triggeren. Så mye at hun knapt merker det. Hun har ikke lært eller erfart noe, men hun har hatt en hundre ganger bedre opplevelse enn om hun utagerte. For hun har kost seg med godbiter og er lykkelig. Istedenfor å ha fått et negativt adrenalin-stress-rush og bekreftet for seg selv at dette var helt forferdelig....

Så tilbake til sladretreninga. I dag var vi ute og gikk, og møtte en jogger på litt avstand. I god tid før joggeren kom nærme, så begynte jeg med øvelsen. Først på filmen ser dere hvor langt unna joggeren er når jeg starter med "Ser du folka". Og dere ser at hun prøver ikke engang å se noe skummelt, hun snur seg umiddelbart til meg for å få godis :D For hun kan øvelsen, hun vet at godisen kommer etter at hun har tatt kontakt med meg. Men hun så ikke på "noe" først, så hun fikk ikke godbit. Så sier jeg "ser du folka" en gang til og hun slikker seg raskt rundt munnen. Dette er et slikk som kan bety to ting, stresset øker - og/eller hun vil ha godbit. Hun snur seg raskt nå også, uten å ha sett "noe". Så stopper hun opp litt og jeg bytter ord, til joggern for å få henne til å tenke, ettersom hun bare "ba om godbit" først. Jeg tenker at hun nå har rukket å "samle seg litt", og hun ser rett på joggeren. Jeg vil gjerne bekrefte at joda, NÅ ser du det jeg ville du skulle bli oppmerksom på - så jeg sier "der ja!" og hun ser på meg - og får godbit. Så ser dere videre på filmen at hun er veldig fokusert på joggeren. Umiddelbart etter at hun har fått første godbiten og så ser på joggeren, så slikker hun snute (00:23). 

Dette er et tydelig dempende signal til joggeren - om at nå blir det litt intenst/mye her. Men fordi vi nå allerede er i gang med "ser du..."-leken, så takler Chantie dette helt utmerket. Jeg bekrefter også hennes atferd med å si "der ja" idet hun ser, men somler med å gi godbiten - fordi vi da kan roe ned hele situasjonen mens joggeren passerer. Chantie VET at "der ja" betyr godbit kommer.

Joggeren passere på filmen på ca 00:38 og dere ser at Chantie slikker snute, ser på meg, og ser også på joggeren etter at hen har passert. Og selv om hun peser og syns dette var litt mye kanskje (det er ca 20 grader også så det er varmt for henne), så gikk det tusen ganger bedre enn om hun hadde utagert. For hun har virkelig aller mest fokus på meg, leken, og det å få godbit - i stedenfor å ha et stirrende fokus på joggeren...

Om du trenger hjelp til  sladretreninga, så ta gjerne kontakt - så kan jeg komme med noen tips. 

En rystende opplevelse

 I dag var Tasja og jeg ute i hagen da en mann med en stor (og da mener jeg stor!) hund kom forbi inngjerdinga. Tasja, som syns det meste av ukjente hunder er kjempeskumle, satte i å bjeffe og styrtet mot gjerdet. Og hunden på tur gjorde selvsagt det samme - enten fordi den ble skremt, eller fordi den ville hilse - jeg sto med ryggen til så jeg så ikke "starten".  Mannen dro så alt han kunne - raskt - i båndet så den svære hunden ble røsket bakover etter halsen. Jeg beveget meg rolig mot Tasja mens jeg snakket pent til henne om at "du trenger ikke boffe, den er ikke farlig, den er så søt så" osv... Mannen slapp opp igjen båndet og hunden gjorde nytt utfall mot en bananas Tasja - og den fikk samme behandling en gang til: kjempe-røsk tilbake i halsbåndet, og når den var blitt dratt tilbake til eieren ca 2-3 meter så tok eieren tak i nakken/halsbåndet og jeg hørte hunden klynke. Deretter knurret den høgt mot eieren to ganger, mens eieren hylte "NEI!" tilbake og gjorde ett eller annet i nakke/hoderegionen på hunden som jeg ikke helt klarte å se hva var. Deretter gikk de videre. Og eieren så fornøyd ut med at hunden nå gikk pent ved siden av ham - mens Tasja fortsatt bjeffet febrilsk, og jeg bare sto og måpte....

Jeg tenker at det ikke er så lenge før denne hunden biter, dessverre. 

Denne hunden er bare en unghund og jeg er veldig bekymret for hvordan dette vil utvikle seg. Ikke bare har eieren blitt en som påfører den smerte, men den erfarer nok også at smerte og frykt blir forbundet med hunder den møter på sin vei. Kanskje generelt til alle hunder. Det er fort gjort at den særlig kan kople smerte til Tasja som jo var den som utløste hele seansen, så jeg håper vi ikke møter disse på tur på en trang gangsti i området. Både fordi hundene nå ikke har fått en god relasjon til hverandre, samt at jeg ikke aner hva eieren kan komme til å utsette hunden for neste gang. Hunden erfarte jo nå at knurring, som er et sterkt signal, ikke var et signal eieren tok. Og når hunden ikke har flere verktøy igjen for å si ifra at den har det fælt, så vil den måtte gå høyre opp på aggresjonsstigen for å bli lyttet til...

Jeg håper at du som leser dette kan fortelle alle dere kjenner at uansett hva en hundeeier gjør - så må hen sørge for en god relasjon til hunden sin! Hunden skal være trygg på eieren sin. Hunden skal like å være sammen med eieren sin. Hundens skal ikke utsettes for fysisk eller psykisk smerte av eieren sin. Når hunden opplever noe skummelt, noe overraskende, noe skremmende, noe den ikke forstår - så er det jo hundeeierens rolle å gjøre situasjonen bedre for hunden! Ikke hundre ganger verre...Når det har gått så langt så hunden må knurre til eieren sin, da bør alle varsellamper blinke og det er på tide å kontakte en hundetrener med oppdatert kompetanse. 

Man skaffer seg da ikke en "menneskets beste venn" for så selv å bli "hundens verste fiende!"

Puste!!

 Noen dager er Chantie mer stressa enn andre dager. Og turen blir derfor også bare mas og kjas. Hun drar og stresser hit og dit og hun klarer bare å holde fokus noen få sekunder om gangen. Hun kan selvsagt ikke noe for at hun ikke har det bra - og min jobb på slike dager er å hjelpe henne til å få det bedre. Hvorfor hun har slike dager aner jeg heller ikke. Hun kan ha vondt i nakken, hodet, ryggen, magen. Hun kan ha sovet dårlig i natt. Hun kan ha tenkt mye på noe som bekymrer eller skremmer henne. Hun kan ha spist noe som gjør at kroppen hennes ikke er helt god, eller hun kan være sulten eller bare generelt i dårlig form. 

Mange reagerer dessverre med å bli irritert på hunden sin på slike dager. Og med det gjør eierne dagen for hunden enda verre enn den allerede var. Det er lett å tenke at hunden kan skjerpe seg og at den er umulig - men det er nå engang slik at de færreste levende vesener er onde eller irriterende av natur. Så det beste vi kan gjøre er å prøve å hjelpe hunden å roe seg litt ned om den er superstressa, og være forståelsesfull for at dette allerede er en dårlig dag for hunden. Vi må sørge for at den ikke blir dårligere! 

De to beste metodene våre er søking og pusteøvelser. Det å søke etter godbiter er alltid en suksess, og er alltid beroligende. For det første er det en aktivitet alle hunder kan klare og mestrer. Og de får godbit hver gang de mestrer. Og når de spiser godbit (tygger) så utskiller de lykkehormoner som gjør at de føler seg bedre - og blir roligere. Søking kan gjøres overalt hvor du ferdes! I dag ble det flere små søkestopp - og ett av dem var i en passe porøs snøhaug - som ga litt utfordringer. Jeg bare strør 10-15 godbiter rundt i haugen, og så lar jeg henne få søke til hun mener det er tomt. Det er ofte en god stund etter at jeg vet at det er tomt, men det spiller jo ingen rolle. Det er hun som trenger å roes ned, og da er det bare fint at hun går grundig til verks og sjekker lenge. Også etter at det er tomt. 

Den andre aktiviteten vi bruker ofte når det koker i toppen og går i ball for Chantie er rett og slett en pusteøvelse. Hun skal være rolig og puste gjennom nesa. Chanties default-posisjon er å sitte, så hun vil sitte når hun gjør dette. Og dette er en skikkelig fin øvelse for å få hunden til å være roligere, trekke pusten dypt, noe som igjen er godt for oksygentilførselsen i kroppen. Det blir som når vi er superstressa og må ta noen skikkelige "magadrag". Dette er heller ingen kommando, det er mer en samhandlingsøvelse hvor vi sammen skal fokusere på å puste. Jeg puster også tydelig gjennom hele øvelsen, mens vårt signal for det er at jeg holder pekefingeren foran nesa mi. I starten var dette for å hjelpe henne å fokusere på meg - mens nå har det blitt signalet for at vi roer ned og puster litt sammen. Legg merke til neseborene hennes, hvordan de beveger seg når hun puster godt. 

Hvis du har en litt stressa og hyper hund, så anbefaler jeg Control Unleashed-øvelsene til Leslie McDevitt. De kan søkes opp på Youtube, eller du kan lese om dem i boka hennes "Slipp kontrollen løs". Jeg var så heldig å fikk delta på et helgekurs med henne for noen år siden og har hatt stor glede av hennes øvelser. 

Smerter og muligens nakkeprolaps

 Chantie har hatt nok av utfordringer i livet, og det kommer stadig nye...Hun blir 9 år i mai, og det ser ut som at hun ikke får noe mindre problemer med årene - dessverre. Chantie er en blandingshund og har fått litt av hver rase, tror jeg. Så hun har både trekk-, vakt-, gjete- og apportinstinkt i tillegg til stort pågangsmot og enorm arbeidskapasitet. Og denne blandingen har gitt sine mentale utfordringer, som igjen har gitt mye slitsom atferd. Hun er utrolig morsom å trene med og lære opp, men hun lærer jo like mye på egenhånd, kopler en del feil (feilkjeder) og har en eksplosiv atferd om det skjer noe. Hun er nesten alltid våken og årvåken, og gjør gjerne utfall i hytt og pine. Hun trenger jo lite hvile ettersom hun virkelig er en arbeidshund, så utfordringene dukker jo opp når hun har for lite "jobb å gjøre". 

Onsdag kveld skulle Chantie hoppe opp i sofaen, og da skrek hun til - og brått fikk hun veldig dempende og endret atferd og vi forsto at her er det blitt noe alvorlig galt. Dagen før gikk vi lang tur og hun var helt normal, men jeg hadde tenkt litt et par dager på at jeg syntes hun var litt "varmere" enn normalt i nakken mellom skulderbladene. Men selvom jeg sjekket flere ganger, så kunne jeg ikke være helt sikker. Da hun så skrek til og ble veldig rar etterpå, så var det lett å legge sammen to og to. Chantie fikk tydelig veldig vondt selv, beveget seg tregt, ville ikke spise fra matskåla på gulvet (den ble raskt flyttet opp på en krakk!) og hun viste mange dempende signaler når jeg tok forsiktig på henne. Så torsdag morgen bar det rett til dyrlegen. Og jeg hadde med meg en lang liste med det jeg har observert i tida før og etter skriket:

• varmere på et punkt mellom skulderbladene
• økt apetitt (hun har mast mer om mat de siste ukene)
• slikker seg på framlabbene og på gulvet rundt (tydelig tegn på smerter)
• gjesper mye (stress-signal)
• har vært litt mer "klengete" på meg
• går litt ustøtt onsdag kveld (svimmel)
• svelget veldig mye onsdag kveld (kvalm)
• redd for å bli tatt i hode/nakke-området
• la seg ned når hun skulle spise (vondt å bøye hodet ned)
• Står mer stille ute i hagen, istedenfor å snuse rundt som normalt
• Tasja holdt mer avstand og var ikke så masete på Chantie som hun pleier

Veterinæren gjorde sine undersøkelser, i tillegg til utspørring av meg. Og selvom Chantie elsker å komme til veterinæren (får godis og lov til å slikke dem masse i ansiktet) og derfor blir full av adrenalin og glede - så var de små, små signalene hun sendte ut under undersøkelsen nok til at veterinæren er ganske sikker på at dette er snakk om en nakkeprolaps. Heldigvis har Chantie ikke hatt på seg et halsbånd på 7 år, tror jeg. Så jeg slipper å tenke på at dette er noe jeg har bidratt til å framprovosere. Og det er ikke så lett å lete etter årsaken. Chantie har som sagt en eksplosiv atferd, og har derfor drevet litt rovdrift på både muskler og skjelett med mye utagering, hopping, generell herjing, spurt uten oppvarming osv. 

Vi ble sendt hjem fra veterinæren med sterke medisiner, befaling om mest mulig ro (ikke turer, kun ut å gjøre sitt nødvendigste), forsiktig massasje, bruk av varmeflaske og ellers god pleie og mye kjærlighet. Så håper vi at dette ordner seg på sikt. Chantie responderer fint på medisinene og sover mye, eller tusler  lykkeligere rundt nå når smertene er mye mindre. Heldigvis har jeg flere barnegrinder i huset, så det er enkelt å regulerer hvem som er hvor til enhver tid. Slik at Tasja og Chantie er adskilt når energinivået hos Tasja er høgt og må ut!

Og selvsagt får Chantie ligge i senga mi så mye hun vil.

Når hunden utagerer og det ikke hjelper å være streng og bestemt

 
Har du en hund som utagerer? Mot andre hunder? Mot andre mennesker? Eller mot syklister, sparkesykler eller noe annet? Da gjetter jeg på at du har prøvd ganske mye for å få bukt med atferden...

Aller først så må vi definere "utagering". En hund som utagerer vil ofte gjøre utfall, bjeffe, glefse, hoppe mot noe. Og i det heletatt virke ganske så skremmende. De som ikke har kompetanse på hund, forveksler utagerende atferd med at hunden er sint. At hunden vi ta den den bjeffer og bråker mot. Det er ikke riktig. Hunder som utagerer kan ha mange årsaker, men den mest vanlige er at den utagerende hunden er redd - og prøver å skape avstand til det den er redd for. Ved å skremme det skumle bort. Altså: når du møter en hund som bjeffer og bråker mot deg, så er det beste du kan gjøre å ikke stirre på hunden, ikke gå brått rett mot den, men heller ta et skritt til siden, se bort og komme deg raskest mulig forbi. Da vil den utagerende hunden oppfatte deg som mindre truende.

Som eier til en utagerende hund, så er det ganske så ubehagelig å henge i andre enden av koppelet når hunden går bananas. Vår automatiske reaksjon på noe som er vanskelig og ubehagelig er dessverre oftest å bli morsk og sint på hunden - for å få den til å høre på oss, - og å slutte å bråke! Og noen tyr også til voldelige midler som napping i båndet, klyping, risting og holding over snuten... Hundeeiers refleks-handling er nok å få hunden stille - med alle midler. Vi er i situasjonen null interessert i hvorfor hunden oppfører seg som den gjør. Og kanskje vil vi ovenfor de vi møter demonstrere at vi tar denne fæle atferden på alvor? Vi viser at vi er sjefen i situasjonen. 

Har denne måten å håndtere situasjonen på virket? 

Neppe.

Og årsaken til at det ikke virker at vi blir sinte og morske, er at vi bare tilfører hunden mer problemer i en allerede problematisk situasjon. Trolig er du med på å gjøre hunden din enda mer utagerende...Og jeg skal forklare hvorfor.

Det vi gjør er å sensitivisere. Altså vi gjør situasjonen mer vanskelig for hunden. Begrepet senitivisering betyr at gjentatte stimuli gir stadig større respons. Altså: når hunden er redd noe - og stadig utsettes for det - så vil den reagere mer og mer. Dette er velkjent teori! Dersom du lever i et samboerskap hvor ektefellen ofte blir sint og utagerende etter å ha drukket en del alkohol, så vil du etter hvert bli mer og mer på vakt når det første vinglasset blir drukket. Kanskje blir du stressa allerede når det nærmer seg helga - fordi du vet hva som vil komme? Kanskje blir du mer stressa, mer på vakt og lunta di er kortere allerede ved middagsbordet på fredag? Hvordan utviklet følelsen din seg om du som liten på vei til skolen alltid måtte gå forbi en hage med en bjeffende og utagerende stor hund i? Ble du mindre redd for hver gang du kom deg forbi uten at hunden slet seg? Eller grudde du deg mer og mer fordi du erfarte at den nesten alltid var der og skremte deg? Vi sier jo ofte at "Øvelse gjør mester" - og det er det prinsippet vi jobber etter når vi stadig utsetter hunden for det den syns er vanskelig. Vi tenker at jo mer den øver på å møte hunder som den utagerer mot, jo større er sjansen for at den erfarer at det ikke er farlig. Men Øvelse gjør ikke nødvendigvis mester - når frykt er innblandet! Når kroppen går i alarmberedskap. Øvelse gjør mester når kroppen er i balanse. Når det man øver på ikke er skremmende. Det vi i realiteten utsetter hunden for er MER frykt. Og de aller fleste hundene vil bare bli verre og verre. Kanskje kan du skremme de fra å utagere så mye som de vil i situasjonen - men de vil være minst like redde inni seg...

For å lese mer om fenomenet sensitivisering - så anbefaler jeg denne artikkelen. Den handler om mennesker og smerte, men prinsippene er helt like. Og selv om det er en medisinsk artikkel, så er den god og ganske grei å forstå i hovedsak. 

Men hvordan skal du håndtere en utagerende hund da?

Jo, du må snu på ditt eget tankesett:) Du må erkjenne at hunden utagerer fordi den er redd og vil skape avstand til det den reagerer mot. Altså må dere gjøre to ting:

1. Øve på det skumle når hunden IKKE er i en stress-situasjon (med stor nok avstand!)
2. Når hunden utagerer så må du ikke tilføre hunden MER problemer, men heller sørge for at dere kommer dere raskest mulig ut av situasjonen

Måten å få bukt med sensitivisering - er desensitivisering. Desensitivisering betyr en gradvis tilnærming til angstutløsende stimulus (det hunden reagerer på). For eksempel vil en skuddredd hund ikke bli kurert ved å bli tatt med på en skytebane under konkurranseskyting (da vil den heller gå i "frys" - og bli apatisk!), men kanskje heller ved å være 2-500 meter unna og gjøre noe gøy sammen med eieren sin. Og så kan man gradvis komme seg nærmere skytebanen. Men går man for fort fram, så vil effekten bli motsatt. 

Desensitivisering er en velkjent og mye brukt metode for frykt- og fobibehandling. Og en hund som utagerer er oftest redd det den bråker mot. 

Jeg anbefaler også at du leser dette blogginnlegget, som omhandler frykt hos hund - og hos meg:)

Nysing og snufsing - og manglende luktesans

 I slutten av forrige uke begynte plutselig begge hundene å nyse og snørre. Helt på likt - faktisk. Og vi mistenker selvsagt at dette er kennelhoste. Som det går ganske mye av i området nå, ifølge veterinæren. Begge er vaksinerte, men det er jo ingen garanti for at de ikke blir smittet og får symptomer. 

De første to døgnene var desidert verst. Tasja fikk også flere anfall av "innover nysing", reverse sneezing. Det ser ganske dramatisk ut, og Tasja syntes nok også at det var ganske så ubehagelig - men det er ikke farlig. Man bør allikevel følge godt med, for anfallene skal ikke vare for lenge. Og - det kvalifiserer selvsagt til å sove i senga mi.

Når hunder har fått kennelhoste, så skal de "sjukemeldes" og være mest mulig i ro. For de bør ikke anstrenge seg for mye, for det kan utvikles til lungebetennelse. De skal heller ikke gå tur eller omgås andre hunder - ettersom det smitter lett. Og da bør det gå over innen en ukes tid. 

Etter to-tre dager var de begge mye bedre, men de har mistet luktesansen begge to - og det er faktisk litt rart å oppleve Jeg har jo hunder som elsker å søke, og de kan lukte mat på mange meters avstand. Men ikke nå! For å sysselsette de litt i går, så gjemte jeg litt pølsebiter - men det var virkelig ikke en stor suksess. De fant jo alle pølsebitene de fikk øye på, mens det var helt tydelig at luktesansen er helt borte. Om ikke luktesansen kommer tilbake snart, så må nok jeg på pølsejakt. For jeg ser fortsatt pølser både her og der som ikke hundene har klart å oppdage. Heldigvis er også dette et velkjent symptom på kennelhoste, så vi krysser fingre for at de er seg selv igjen ganske snart.

Her kaster jeg først en godbit som Chantie ser, og mens hun spiser den så kaster jeg en til som lander ved hennes venstre labb. Men den var neimen ikke lett å finne…

Tasja er supergod på snusing til vanlig, og normalt er hun også kjapp når det er godis å finne rundt omkring. Nå lukter ikke engang pølse noen centimeter unna…

En liten historie om å ta hundens følelser på alvor

 Jeg har flytta til Larvik sammen med dyrehagen min, og det har selvsagt vært en omveltning for oss alle. De som kanskje har merket overgangen minst er nok chinchillaen og degusene, ettersom de jo fortsatt har burene sine som de bor i. Selv om det ser annerledes utenfor i rommet når de er løse, så er jo "hjemmet" deres likt. Kaninene brukte lengre tid på å bli komfortable, og hundene har selvsagt hatt den største omveltningen. Og det har gitt seg utslag i mye mer stress, mye mer bjeffing i starten og veldig mye mas for å hele tida være på vakt mot alt det rare utenfor. Nå bor vi på et byggefelt, så her er det jo mye folk, dyr og lyder døgnet rundt. Vinduene ble en "fiende" i starten, samtidig som jeg syntes de burde få se ut. Men det ble bjeffing på alt som beveget seg - så ganske raskt gjorde jeg tiltak på de vinduene mot veiene rundt huset. På det ene vinduet er nå persiennene alltid nede når begge hundene er hjemme (de girer jo opp hverandre!!), og ved to av de andre vinduene har jeg satt på dekorativ vindusfolie nederst. I en slik høgde som gjør at hundene på gulvet ikke ser folk som passerer forbi. Mens jeg derimot helt fint ser ut over folien. 
Men det viktigste tiltaket jeg gjorde - var muligens å tillate hunder på soverommet og i senga. De hadde begge et stort behov for trygghet da vi flyttet. Og jeg som aldri har hatt hunder verken i senga eller på soverommet kastet prinsippene på båten for å gi hundene det de trengte. 

Begge lå hos meg de første ukene. Tasja i senga, og gjerne under dyna - hun fikk raskt sin egen dyne slik at jeg kunne ha min i fred. Og Chantie startet alltid kvelden i senga, men forflyttet seg etterhvert til gulvet - fordi det blir for varmt for henne i senga mi. 
Etterhvert som ukene gikk, så begynte også Tasja å ta seg turer ut i stua om natta - der hvor senga hennes står. Og Chantie kunne finne på å gå ned og legge seg under trappa. Da - var tida kommet for å "stenge" tilgangen til soverommet mitt igjen, ettersom jeg sover best alene. Og jeg forsto at hundene nå var trygge på den nye tilværelsen og det nye hjemmet vårt. Første par kveldene, var det litt protest utenfor grinda til soverommet, men det ga seg i løpet av noen minutter. Jeg var nok oppe en gang eller to og fulgte de til sengene sine, bare for å "forklare" at nå skulle de ligge der. Selvsagt ikke i en streng tone, men en veldig blid tone. Jeg vil jo ikke være sint på hundene for at de ønsker at flokken skal ligge sammen. Det er jo et naturlig instinkt - og handler jo om beskyttelse og kjærlighet. Og de aksepterte at vi var tilbake til normalen der jeg sov alene, men med døra åpen - selvsagt. For jeg vil jo høre om det er noe i løpet av natta...

Og det har ikke vært noe mer mas om at de vil inn på soverommet. Men - for noen uker siden merket jeg at Chantie hadde problemer med å gjøre fra seg om ettermiddagen (det var en søndag), og om kvelden da hun igjen måtte bæsje så skrek hun noe helt forferdelig...Og det var tydelig at hun hadde veldig vondt bak. Vi ringte dyrlegen og fikk vite hvilken smertestillende hun kunne få, og ettersom allmenntilstanden hennes var bra, så ville dyrlegen vente til mandag morgen med å se på henne. Den natta fikk hun selvsagt ligge i senga mi med meg. For når man er sjuk, eller har sterke smerter, så hjelper alltid omsorg, nærhet og kjærlighet. Undersøkelsen viste at hun hadde en veldig full analkjertel, så når den ble tømt - så ble hun etterhvert seg selv igjen. Og hun lå kun med meg 3-4 netter. Mens Tasja holdt seg i stua - i senga si - og lå ikke med oss i det heletatt. 

Og igjen har det gått et par uker, hvor jeg har sovet alene - og hundene har sovet på sine plasser. De legger seg dessuten alltid først, så de har jo slått seg til ro før jeg i det heletatt finner senga mi. Men på tirsdag kveld, da jeg skulle legge meg - ville Tasja plutselig være med. Jeg ble med henne til senga si, og sa at hun skulle sove der, og hun la seg ned. Men det gikk ikke mer enn 5-10 minutter før enn hun var tilbake ved grinda mi og dyttet forsiktig i den for å "si ifra" at hun ville inn. Igjen sa jeg til henne at hun skulle legge seg på plassen sin, men det gjorde hun ikke - hun ble stående og dytte i grinda. Så da sto jeg selvsagt opp og åpnet. For det var helt klart at hun hadde et behov for å ligge i senga mi. Ikke fordi hun er trassig, men fordi det er et behov som må dekkes for at hun skal ha det bra. Jeg hentet en egen dyne til henne, og ordnet plass, og hun la seg fornøyd ned - og sovnet. Og hun lå stille hele natta. 

Kvelden etter, og i går kveld, så gikk hun å la seg i senga si når det nærmet seg leggetid. Og hun har ikke mast om å komme inn til meg i det heletatt. Jeg vet ikke hva som var årsaken til at hun trengte trygghet på tirsdagsnatta - men uansett hva det var, så var det i hvertfall veldig viktig for henne. Og at det var en årsak er jo tydelig, ettersom behovet var borte dagen etter. Og jeg er så glad for at jeg tar hundenes behov på alvor - og at jeg lytter til dem. For hvis de ikke har det bra, har vondt et sted eller er redd - så bør jo jeg være den som de kan lene seg på og søke trygghet hos. 

Det er det gode foresatte gjør. 

Bare en kanin, eller?

 

14. juli 2012 dro jeg til Dyrebeskyttelsen i Oslo og Akershus og hentet hjem kaninene Nasse og Mille. De var begge voksne og trengte nytt hjem. Opp gjennom livet har jeg hatt mange DOOA-kaniner, og syns det er flott å kunne gi noen som virkelig trenger det et godt hjem. Nasse levde dessverre ikke mer enn et par år, men det var gode år - og i godt selskap med Mille.

Kaniner må alltid få bo flere sammen, så da flyttet Syver Sagene inn. Også han fra DOOA. Mille var litt skeptisk de første par dagene, men raskt ble også disse to et radarpar. Han døde ganske brått den uka jeg skulle flytte fra Våler til Nes, og Mille ble veldig lei seg. Hun spiste lite og beveget seg minimalt - og det var helt tydelig at hun hadde det fælt.

Så da Mille, jeg og resten av dyrehagen flyttet til Nes i mai 2019, så måtte jeg hente samboer nr 3 til henne fra Dyrebeskyttelsen. Denne gangen var det Bjørn Bygdøy som skulle få bli hennes utvalgte. De første timene var spennende, og jeg lurte jo på om hun ønsket enda en "mann i livet sitt" etter å ha overlevd 2. Og også fordi jeg visste at hun jo måtte begynne å bli en gammel dame. Da jeg hentet henne i 2012 var hun jo godt voksen, så hun var minst 8 år. Men etter et par-tre timer og ingen slossing - kun litt jaging, så skjønte jeg at dette kunne gå bra. Og det gjorde det!

Det har vært litt jobb med Bjørn, for han er en livlig og kreativ krabat. (Her kan du lese om utbrytertrangen hans.) Og han er både omsorgsfull og kjærlig mot Mille. 

Vinteren 2019 var heftig for Mille. Hun fikk en byll i ansiktet, og det ble mange turer til veterinæren - og det endte med flere Osloturer (til kaninekspertene på Storo!) og operasjon. Etter at ingen ting annet hjalp. Hun var gammel så det var risikabelt å legge henne i narkose gjentatte ganger, og kaniner har massevis av viktige nerver i ansiktet som kunne bli skadet i en slik operasjon. Hun ble operert av en av landets beste dyrekirurger, men han var slett ikke overbevist om at det gikk bra. Men det gjorde det! Her kan du lese om det. 

Mange mente det var galskap at jeg brukte både så mye tid og penger, bare på en kanin. Men det er vanskelig å måle liv i kroner. Også kaninliv! Og i ettertid har jeg aldri angret et sekund på det. Og jeg tror Mille i dag, i 2021 - hvor hun hopper rundt i Larvik også er glad for det.

Ingen vet hvor gammel hun er, men hun har bodd hos meg siden juli 2012. Så hun er i hvertfall godt over 10 år. 

Siste året har hun blitt gammel merker jeg, men hun er fortsatt glad og ganske så livlig. Hun har nok blitt svaksynt eller blind, for hun har fått en grå hinne på øynene. Og det å da flytte til ny bolig har vært litt krevende for henne. Denne gangen har jeg bygd inneområdet inne på vaskerommet, og de må gjennom en katteluke for å komme ut i utegården. De var jo vant til luke, men ikke med plastikk-klaff. De første 3 ukene lot jeg luka være helt åpen, og Bjørn taklet den umiddelbart. Men Mille syns nok at det rett og slett er vanskelig å orientere seg - både inne og ute. Og det er jo ikke så rart dersom hun ikke ser noe. Så jeg har "veiledet" henne ut og inn av luka daglig. Og håpet på at hun selv skulle fikse det etterhvert. Og nå når det ble litt kjøligere om natta, så har jeg måtte slippe ned luka, slik at de må dytte på den også. 

Men Mille har ikke vist noe interesse for utgangen i det heletatt, og jeg har ikke sett at hun har vært noe oppe på rampa heller. Som fører til luka. Noen dager har hun vært stillere enn andre, og jeg har ikke "pushet" henne ut da. For jeg vet jo ikke hvordan det er å være en aldrende kanin. Kanskje har man dager man trenger å være mer i ro. Men de siste to-tre dagene har hun igjen vært i "farta". Og i dag tidlig når jeg sto opp - så var de jammen gått ut begge to. 💓

Håper vi får mange sånne øyeblikk framover også, og at Mille henger med en god stund til.